Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Døden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HENRIK WERGELANDS DØDSLEIE
i dødens nærhet. På dødsleiet skrev Wergeland sine muntreste
og mest naturlig levende ting — «Hasselnøtter med og uten
kjerne plukket av mitt henvisnede livs busk,» her skrev han
dikt som alltid vil funkle som edelstener i vår litteratur:
Gyldenlakk, før du din glans har tapt,
da er jeg det hvorav alt er skapt,
ja før du mister din krones gull,
da er jeg muld.
Idet jeg roper: Med vindvet op!
mitt siste blikk får din gyldentopp.
Min sjel dig kysser, idet forbi
den flyver fri.
Enn ikke Wergeland skulle bli forskånet for disse besynder-
lige mennesker som kommer til dødsleiet tynget av bekymring
for sjelens frelse. En prest, W. A. Wexels, sendte ham en bønne-
bok sammen med formaninger til sann kristendom. Wergeland
returnerte den omgående og skrev tilbake at han fant mer
kraft i å finne en stjerne på himmelen, selv om det kostet ham
smerte å snu seg i sengen såpass.
Selv skrev han på dødsleiet en «fattigmanns postill», hvor
han ofte er inne på sykdom og død, men ikke slik at leseren
må tenke på hvordan han hadde det som skrev. Han tror ube-
tinget på sjelens udødelighet, han vil ikke engang diskutere
muligheten av noe annet. Fra dødsleiets lille høyde, skriver han,
ser en sine ukrenkelige eiendeler utbredt gjennom evighetene.
Selv den modigste er redd for døden, men angsten mildnes også ved
bevisstheten om at det er spirekraft i det gode man har utret-
tet, og ved tanken på at slekt og venner vil elske og ære ens
minne.
I mars 1845 — et halvt år før han døde — kjøpte han inn
en mengde frø til forskjellige hagevekster og sendte dem i
300 porsjoner (det var lagt omhu og omtanke i hver enkelt)
til husmenn i Eidsvoll. Den 17. mai forærte han hjembygda
en frihets-pokal av sølv, til minnelse om trofast å feire dagen.
Heroisk var hans kamp med smerter og lidelser — som han
i sannhet ikke ble spart for. Ikke så snart ga de ham et puste-
rom før han tok til med arbeidet igjen eller han spurte ivrig
226
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
