Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Døden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
UNGDOMMEN OG DØDEN
av skjebnen. Det unge menneske hadde nettopp fullført sin fag-
utdannelse, hadde vist rike evner, hadde funnet en å dele livet
med, det liv som artet seg så lyst og løfterikt ... Det er som
å kappe av et tre når det står i sin fulle kraft, sevjen veller
fram av såret. Og slik veller tårene fram ved en ung manns
eller ung kvinnes grav. Det gråtes og det sørges av fullt hjerte.
Og vel er det. Usalig den som dør ung uten at noen sørger,
usalig den som står ved den unges grav uten å gråte.
Den dør ung som gudene elsker, heter det. Det er ingen banal
trøst, et tankeløst ord hen i været. Det er en gammel, gammel
sannhet, og den sannheten er dyp, som bare den vil forstå som
har opplevd et ungt menneskes, et elskelig og begavet ungt
menneskes død. Det er naturens eget svar til instinktets krav
om at ungdom skal leve livet farlig, uten døden ville det ikke
være nettopp den følelse av å være ung, den lykke ved å være
ung som sprenger hjertet i smertefull jubel. Vi som var unge
da spanskesyken herjet på det verste i 1918 og 1919, vi fikk
oppleve det så mange ganger at det ble en lærdom for livet.
Det var jo fortrinsvis de meget unge denne sykdommen tok —
og dens offer skulle være flere enn verdenskrigens døde på
slagmarkene og krigshospitalene, sies det.
Når et menneske dør i moden alder, ligger tragedien på den
ene side i at det kan være far eller mor til barn som ennå
trenger dem fullt ut, på den annen side står det modne men-
neske oppe i sitt livs avgjørende innsats, og det kan være ille
da å måtte gå før arbeidstiden er slutt. Når døden, uten at vi
har villet høre den banker på — for det gjør den jo som oftest
— kommer inn i arbeidsværelset og legger sin knokkelhånd
over våre kjære papirer, dokumenter og planer, da visner de,
mister sin betydning, — (den vi selvsagt overvurderer over
alle fornuftige grenser) fordi vi ikke rakk å fullføre dem. Og
historien forteller oss om mange menn som har hatt vanskelig
for å resignere nettopp på det punkt. Honoré de Balzac som arbei-
det med gigantisk energi på en veldig oppgave, det å binde
sammen sin produksjon til en omfattende, men avsluttet skil-
dring av selve tidens liv, hørte til disse. Han pisket sin yteevne
opp ved overdreven bruk av kaffe og skrev til døden bokstave-
lig talt rev pennen ut av hans hånd, etter at Balzac formelig
hadde pruttet med lægen om ukene, dagene, timene han ennå
kunne få skrive ned sine idéer.
229
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
