Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Døden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BARNET OG DØDEN
Barna er venner med døden, sitter trygge og smilende på dens
fang. Døden er oftest svært mild mot barna, og dødsleiet for-
gylles av barnets forunderlige, en kan vel nesten si, guddom-
melige heroisme. Barns møte med døden kan være noe av det
mest oppløftende som en kan forestille seg, ja, de kan være
sanne læremestere i kunsten å dø.
Var barnas død tidligere noe alle foreldre simpelthen måtte
regne med, er dette ikke så i våre dager, da barnedødeligheten
nærmer seg et minimum i alle siviliserte land, hvor ikke ekstra-
ordinære forhold setter inn. Den sum av lidelser som menneske
heten er blitt spart for ved den synkende barnedødelighet, lar
seg ikke overskue, men det synes mange ganger som om de
foreldre som nå rammes av den ulykke at deres eneste barn
dør, må lide desto skrekkeligere. Å trøste et slikt foreldrepar
er ikke hver manns sak, men Arnulf Øverland sluttet sitt gri-
pende dikt «Ved et barns grav» med disse vers:
Med hjemmet ødelagt og motet brutt
tar det seg ut som alt var gjort forgjeves.
Men dagene er ingenlunde slutt,
de skal i rad og rekke gjennomleves.
Og de vil melde seg med nye krav
og bringe andre ting enn dem du aner,
og de vil føre deg mot nye baner,
som blesten fører bølgen over hav.
Og slik som bølgen legger seg mot kveld,
og havet glattes under stjernegløden,
skal du forsone deg en gang med døden,
som i sitt mørke sletter ut deg selv.
Det høyspent geniale som det kan være over gutter og piker
i overgangsalderen, gir seg også utslag når døden kommer til
dem. I motsetning til barnet er mennesket i overgangsalderen
ofte dødsinnstilt, og vil da bli det på en egen måte selv om
vitaliteten før sykdommen eller ulykkestilfellet satte inn var
aldri så stor, ja overveldende.
Når et menneske dør i sin ungdoms vår, vil de etterlatte på
en særlig måte føle det som en meningsløshet, en skjendighet
228
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
