Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Intermesso på gata
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
WER FRAGT NACH GLUCK?
samme som å være lykkelig. Det å være lykkelig, det er å
kjempe for det gode i seg selv. Mot det onde i verden — og i
seg selv.
Facts nesten hvisket de siste ordene. Det ble stille mellom
de to menn en stund.
— Men hvordan skal det gå — etterpå? forsøkte Hovedre-
daktøren seg igjen. Skal vi ikke få det godt igjen? Og hvor-
dan går det når vi ikke har en felles fiende å kjempe mot?
— Det kan vi ta rolig, svarte den lille magre mannen. Ond-
skap, stupiditet og maktsyke kommer vi aldri helt til å få ut
av vårt eget sinn, ikke ut av landet, for ikke å tale om ut av
verden. For mitt eget vedkommende kan jeg si det slik: Jeg
ville ikke kjempe, derfor var jeg ikke lykkelig, det vil si, jeg
ville ikke være lykkelig. Ikke for noen pris. Lykken anså jeg
for å være et prerogativ for naivister og åndelige undermålere.
Og da kan man saktens diskutere hva lykke er, uten å finne
fram til noe brukbart. Etterpå? Vi vil være lykkelige hvis vi
har lært i denne tiden hva lykke er.
— Har De lært det, De da?
— Jeg ble først klar over hva lykkens motsetning er, sa
Facts. Jeg så det så tindrende klart for meg under forhørene,
under terroren vi ble utsatt for. Det var jo de, våre plage-
ånder som hadde mistet lykken, mens mange av oss fant den,
erkjente den, nettopp da — kanskje for første gang i sitt liv.
Disse Gestapo-menneskene var kommet utenfor lykken fordi de
var gjennomsyret av en eneste drift, viljen til makt, trangen
til maktutøvelse. Og da blir den perversjon.
— Nietzsches filosofi har sikkert trengt dypere inn i det tyske
folk enn vi har kunnet regne med, sa Hovedredaktøren. Men
vi har fått lære det nå.
— Jeg håper at vi har lært det grundig nok, sa Facts. Kan
De huske, Nietzsche skriver et sted: Wer fragt nach Giliick?
Das tun nur Englånder und Weiberkiihe! Jeg kan huske at
jeg som ung mann slo om meg med det sitatet. Jeg fornektet
lykken, ville ikke vite av den.
— Det var De ikke alene om, sa Hovedredaktøren.
— Nei, men jeg hatet lykken. Jeg kan huske at etter den
samtalen vi hadde den gangen i leksikonet, følte jeg meg elen-
dig fordi jeg hadde måttet beskjeftige meg med dette problemet
jeg ikke kunne fordra, med dette som jeg visste ville forandre
232
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
