Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Intermesso på gata
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DEN NATTEN DA GUD RØMTE LANDET
alt for meg hvis jeg virkelig løste det, for mitt personlige ved-
kommende.
— De vet hva lykke er nå da? spurte Hovedredaktøren nø-
lende, nesten redd i stemmen.
— Lykkens gåte er langt dypere enn vi ante, sa Facts alvorlig.
Jeg snakket noe om funksjon. Lykken som funksjon av levevis,
vilkår, arv, miljø. Å nei, så enkelt er det ikke.
— Det kan jo være en meget innviklet funksjon ..
— Det er overhodet ingen funksjon! Lykkens gåte er menne-
skets egen gåte. Lykken kan komme til mennesket når det aller
minst venter det, som en nådegave.
— Det er pussig å høre Dem si dette, Facts.
— Nei, jeg er ikke blitt mystiker. Men jeg har opplevd litt
av hvert. Jeg har hørt sytten dødsdømte gutter synge ...
— Herregud.
— De kan så si. Vet De hvilken dikter har skrevet dypest
og sannest om lykken — etter min mening, etter min erfaring,
kan jeg nesten si? Det er Olav Duun. Han forfølger lykke-
problemet i alle sine bøker, og han ga seg ikke før det var
løst. Ikke en spesialløsning for namdalinger som i de første
bøkene, men en som gjelder for alle, også for mannen uten ætt
og grend og bygd. Jeg tenker på Justin Buneset i «Gud smiler».
Men den endelige løsning, den kommer i «Mennesket og mak-
tene». Det er i kampen mot maktene vi kan håpe på seier i
kampen for lykken. Duun opplevde det i sitt sinn, det vi opp-
lever nå, og vi...
— Ja, nå er vi på haugen den «natten da Gud rømte landet».
— Den natten da Gud rømte landet, gjentok Facts. Men
Helmer og Sjøtrollet, de rømte ikke. — Nei, jeg hefter Dem
bort, De har sikkert ikke tid til dette. Godaften — og lykke til.
Facts rakte fram hånden. Hovedredaktøren grep den og
visste i det samme at det var første gangen han hadde sett den
mannen i øynene. Det var bare et sekund, så bråsnudde Facts
og gikk fort videre.
Hovedredaktøren hadde det plutselig ikke så travelt lenger.
Han sto og så etter den lille skjeve mannen som forsvant mer
og mer i det voksende tusmørke. To tyske soldater med en
jente mellom seg kom om hjørnet og rett imot ham. Jenta var
full og sang med snøvlet stemme: «Meine Libe, deine Liebe . .»
Hovedredaktøren grøsset og stakk inn i sin oppgang.
233
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
