Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Lykkens nådegave
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
NORGES VIA DOLOROSA
Som så mange andre hadde jeg i mange år sett nazismens
voksende makt som en truende fare for mitt land og for men-
neskeheten. Også jeg hadde prøvd å gjøre mitt for å bekjempe
den, selv om jeg — i likhet med mange andre — ikke hadde
forstått at det eneste middel var å sette våpenmakt mot voldets
diktatur. Vi som i artikler, bøker, foredrag og skuespill agi-
terte mot nazismen fikk merke at Norge var et nøytralt land.
Vi ble beskyldt for å drive greuelpropaganda, for å gå bol-
sjevikenes ærend, for å undergrave det gode forhold til en
vennligsinnet stat. Vi hadde ofte måttet velge mellom å være
svært forsiktige eller å bli satt utenfor hvis vi ikke var det.
Men nå, da den overmektige fienden var trengt inn i vårt land,
da nazistene her hjemme straks kastet masken og viste seg
åpent som landsforrædere, da kunne også vi kjempe åpenlyst,
selv om vi var slått ut i første omgang. Dette, endelig å kunne
synge ut, å kunne ta opp kampen mot nazismen på liv og død,
dette virket som et rensende bad, som en befrielse for sinnet.
Alle vi som var med — på en eller annen måte — i aprildagene
1940 vet hvordan det føltes. Det var befrielse og utløsning midt
i alt det forferdelige, midt i nederlag og skjensel.
Senere har livet artet seg forskjellig for oss. Noen fikk den
lykke å kunne fortsette kampen der ute, vi andre har måttet
prøve å leve livet i en sunken undervannsbåt, for å bruke
Nordahl Griegs uttrykx. Vi gikk inn i okkupasjonens første
fase, den letteste i materiell, den verste i åndelig henseende.
Alle håp om hjelp utenfra ble knust. Men hvordan skulle vi
leve vårt liv som folk? Det gikk rykter om forhandlinger. Ingen
visste noe sikkert. Endelig, den 25. september kom klarhet:
Vi skulle underkaste oss forræderne, Norge var ikke bare et
land under militær okkupasjon, men nazistisk vasallstat. Fra
nå av var veien vi måtte gå, stukket opp, lidelsens vei.
Og når jeg i dag, nyttårsaften 1942, ser tilbake på den veien
vi har gått siden da, er det klart for meg at det norske folk
hadde ikke maktet det uten lykkens nådegave. Den har mild-
net våre savn, bestrålet våre lengsler og styrket våre håp,
så svake og lite befestet de har vært mange ganger, og som vi
kan skimte dem i dag gjennom blodtåken over Russlands snø-
dekte slagmarker. I denne usigelige vonde tiden, da vårt folk
har vært utsatt for forfølgelser, terror og ydmykelser som
aldri før i sin historie, da nød, fengsel og død har vært dag-
255
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
