Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Lykkens nådegave
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DEN 9. APRIL 1940
mellom den dobbelte raden av kuleformete sjøminer på dekket.
Det ble sagt oss at Bergens havn var sperret.
Så ble vi liggende i en uthavn hvor det litt etter litt samlet
seg mange små dampbåter og kuttere som var på vei inn til
byen. Klokken åtte slo jeg på skipperens radio. Det første
jeg fikk høre var redaktør Øksnevads stemme. Han sa: «Nå
faller bombene over Lillestrøm.» At disse ordene hadde en sær-
lig virkning vil en forstå når jeg opplyser at på Lillestrøm har
jeg mitt hjem. Der ventet min kone meg hjem neste morgen.
Det ble en hendelsesrik dag — også for meg, men la meg ikke
komme inn på det. Det som har med saken å gjøre er dette:
Jeg travet opp og ned på det lille dekket, rystet, forvirret,
rådløs og redd. Og da, nettopp denne kjølige, klare morgen den
9. april 1940, bega det seg at det et eller annet sted inni meg
steg opp en helt ny og dominerende følelse: Lykke.
Ny? Nei, selve lykkefølelsen var selvsagt ikke ny. Det nye
var at den oppsto spontant uten at jeg kunne fatte at det
var noen grunn til det eller at jeg gjorde det ringeste for å
suggerere den fram. Jeg hører ikke til dem som nyter sorg og
smerte for deres egen skyld. Lystbetonet, demonstrativ sorg har
alltid vært meg fjern og irritert meg sterkt å være vitne til.
Nei, jeg hadde absolutt ingen grunn til å føle meg lykke-
lig. Jeg var syk etter en søvnløs natt, plaget av reumatiske
smerter, nyhetene som stadig kom gjennom radioen bekreftet
og overgikk mine verste forutanelser. Mitt land var alt halv-
veis i Nazi-Tysklands vold uten at jeg fikk høre om organi-
sert motstand. Mitt hjem var kanskje utslettet, muligens var
jeg allerede ribbet for alt hva jeg hadde kjært i denne verden,
jeg så ingen utvei til å komme i kontakt med venner og kamp-
feller. Denne lykkefølelse kom derfor over meg som noe ufor-
klarlig, nesten vanvittig.
Men i løpet av denne redselsfulle, uforglemmelige og vid-
underlige dagen kunne jeg fort merke meg to ting. Det første
var at jeg kunne styrke og oppmuntre andre mennesker. Det
annet var at jeg så andre som i enda høyere grad hadde fått
denne evne. Folk som aldri ellers hadde hatt noe med hverandre
å gjøre fant hverandre i umiddelbar kontakt, i en ny og mer-
kelig følelse av fellesskap. Og da begynte det å demre for
meg at denne følelse ikke var noe perverst, men en naturlig
følelse hos mange, ja kanskje de fleste nordmenn den dagen.
254
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
