Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den røde hverdag
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
202
terne understøttes gjennem stipendier i langt større utstrekning
enn i noe kapitalistisk land. Og stipendiene er ikke en bestemt
sum, men en fast lønn. Men det viktigste er at de unge talenter
også får denne understøttelse. Dertil kommer honorar for det
som offentliggjøres. Og det er bra betaling, fra 200 til 500 rubel
for trykkark av 16 sider.
Men forlagene er statsinstitusjonen truster? Alt som ikke
forherliger staten må da bli sensurert.
Les litteraturen som utkommer. Den sier noe annet. Ka
tajevs «Svindlere» for eksempel. Den foreligger også på norsk.
Et hovedverk som Gladkovs «Gement» er ofte nok anvendt som
angrep på Sovjet. Men de er ikke sovjetfiendtlige. Og når Gyl
dendal reklamerer med at Romanovs «Tre par silkestrømper» er
forbudt i Sovjetunionen, er det ikke riktig. Jeg har selv sett bo
ken i bokhandlervinduene i Moskva.
Hvis nu en fortåtter vilde forherlige tsaren og «de gode
gamle dager»?
Nei, en slik bok vilde ikke bli utgitt.
Hvor mange forfattere er der i Sovjetunionen?
Aner ikke. 1,00,000 eller 200,000 kanskje. Uttrykket fortåt
ter er ikke begrenset til bare å gjelde dem som har utgitt tykke
bind. Mange står ennu på sin arbeidsplass og skriver i sin fritid.
Vi finner også forfatterbrigader på arbeidsplassene. Det er flinke
bidragsydere fra veggavisene som slår sig sammen og skriver i
fellesskap en eller annen fortelling, eller et skuespill. Mange gode
ting er blitt til på denne måten.
Revolusjonen har frigjort massenes kunstneriske trang og
skaper muligheter for at den kan utfolle sig. Det blomstrer alle
rede i alle egner. De rike frukter uteblir ikke.
Fra litteraturen tar vi skrittet til pressen. Vi er nødt til å
beskjeftige oss litt mere inngående med den, fordi den er et over
ordentlig viktig ledd i den socialistiske opbygging.
Pressen er jo den offentlige mening, og da der i Sovjetunionen
bare utkommer «statsaviser» er det Stalin som er den offentlige
mening, sier den offentlige mening i andre land.
Det er jo ikke helt riktig. Proletariatets diktatur tillater ikke
at det gamle samfund kommer til orde i pressen, likesålitt som
det tillates å komme til orde noe annet sted. Det gamle klasse
samfund skal bekjempes inntil sin siste rest. Den «almindelige
pressefrihet» eksisterer ikke Sovjetunionen. Men da jeg ikke har
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
