Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Spesielle tilfelle
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ER
blir sint, er noget helt naturlig og normalt. Man kan ofte
bli forbauset over hvor voldsomrae disse sinneanfall er;
men de går som regel fort over og er ikke noget å gjøre
vesen av. Når derimot barnet blir litt Større, er det me-
get viktig at det lærer å beherske sine ulystfølelser. Mangt
og meget kan være den ydre foranledning til et anfall av
sinne: tretthet eller overtretthet, smerter, sykelighet (bl.
a. hodepine), hete, enn videre at en sygdom er på vei til
å bryte ut, eller at barnet ikke er kommet sig helt efter
en slik. [Men den virkelige grunn til sinneriene er oftest
at den indre likevekt er forstyrret. Tilbøielighet til sinne
kan være arvet, og man mener å ha bevist at arveligheten
her følger Mendels lov: Når begge foreldrene har denne
tilbøielighet, vil alle barna arve den. Det samme vil være
tilfellet om bare den ene av foreldrene har egenskapen;
den er nemlig dominerende arvefaktor, som man sier.
Hvis den ene av foreldrene har tilbøielighet til sinne og
den andre ikke, vil den sistnevnte egenskap (den recessi-
ve eller vikende egenskap) igjen vise sig hos en fjerdedel
av barnebarna. I pubertetstiden er især pikene mer øm-
fintlige enn ellers og blir lett hissige. Bak sinneanfallet
kan også skjule sig en følelse av mindreverdighet eller
harme over at en urettferdighet er begått mot en selv
eller andre. Sinneriene kan da være en «protest mot
miljøet», og ofte kan det ha dannet sig et helt såkalt
kompleks av forestillinger som der knytter sig sterke
ulystfølelser til. En sutt er f. eks. blitt forsømt i hjem-
met og har ofte fått skjenn eller straff, mens en yngre
bror er blitt forkjælet. Der samler sig da efter hvert op
en innestengt uvilje mot broren, og en eller annen anled-
ning, ofte en ren ubetydelighet, kan gjøre at bomben
springer. Den viljesvake og samtidig ømfintlige blir efter
et sinneanfall slapp og nervøs og har derfor så meget
lettere for å få et nytt anfall, således at han stadig svin-
ger mellem disse yderligheter.
Det verste opdrageren kan gjøre, er å bli sint fordi
barnet er sint, eller å straffe det. Særlig galt er det å
stenge barnet inne alene i et mørkt rum; følgen er både
angstfølelser og tanker om hevn. Under selve anfallet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
