Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Synets utvidelse. De optiske instrumenter - Historisk oversikt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SYNETS UTVIDELSE. HISTORISK OVERSIKT
37
fremmedartet. Øiet, mente man, sendte ut usynlige tråder
som «følte» på de omgivende gjenstander. Dette, mente
Aristoteles, måtte være galt, for da kunde man se i mørke også!
Lyset sammenlignet han med lyden, begge måtte de tilskrives
fortynninger og fortetninger i et medium som måtte opfylle
rummet mellem sanseorganet og det som utsendte lyset eller
lyden. Øiets indre, mente Aristoteles, måtte være
gjennem-siktig, fordi setet for synsansen var på øiets bakvegg.
Den første som kom med en sammenhengende lære om
lyset, var videnskapsmennene i Aleksandria, og mesteparten av
den tilskrives matematikeren Euklid (omkr. 300 f. Kr.), som
vi skal høre mer om under matematikkens historie. Euklid
gikk ut fra en del grunnleggende erfaringer, og fra dem
utledet han lover og geometriske regler for de optiske fenomener.
Av slike grunnleggende erfaringer om lyset fremhever Euklid
særlig følgende: Lysstråler er rette linjer. De blir
tilbakekastet (reflektert) fra speilende flater slik at innfallsvinkel
er lik refleksjonsvinkel (se fig. 15).
Av disse satser utledet
Euklid lovene for refleksjon for
konvekse og konkave speil, og
grunnen til at et hulspeil, når
det rettes mot solen, kan
brunes til å tende på med. Euklid
kjente også til et av de mest
overbevisende forsøk til
påvisning av lysets brytning. Han
beretter om det: «Legger man
en gjenstand på bunnen av et fat og skyver dette så langt at
gjenstanden såvidt forsvinner, så får man atter se den når
man heller vann i fatet.»
Ptolemæus (se side 31) forsøkte å finne like enkle lover
når det gjaldt lysets brytning som når det gjaldt dets
refleksjon, og målte innfallsvinkel og refleksjons vi nkel mellem luft
cg vann (se fig. 16) for en hel del forskjellige verdier. Til
sin store skuffelse fant han ingen enkelt lov. Riktignok blev
brytningsvinkelen større når han øket innfallsvinkelen, men
Fig. 15. Lysstrålens refleksjon fra en
speilende flate.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
