Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Hukommelsens redskaper - Skriften
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HUKOMMELSENS REDSKAPER. SKRIFTEN
303-
«lydbilleder» i en overmåte bekvem form. Rettskrivningen
eller ortografien er da regiene for hvordan disse lydbilleder
skal dannes av bokstaver, og der er det, stort sett, to
retninger som kjemper med hverandre.
Den fonetiske rettskrivning vil, så langt det er praktisk
gjørlig, forsøke å gjengi lyden så nøiaktig som mulig, slik
at når man hører et ord, skal man straks kunne vite hvordan
det staves, og omvendt, når man ser et ord stavet, skal man
straks vite hvordan det uttales. Dette fonetiske ideal er det
umulig å komme frem til i praksis, dels fordi det vilde
føretil at hver mann måtte få sin egen rettskrivning, da det
næsten ikke gis to mennesker som uttaler alle ord likt, for
det annet strekker slett ikke vårt nuværende alfabet til for
å gjengi samtlige lyder i f. eks. norsk. Vi måtte ha minst 4
forskjellige slags r’er, vi måtte ha egne tegn for neselyder og
harkelyder o. s. v.. Men den nuværende offisielle
rettskrivning i Norge, som også er benyttet i dette verk, er en meget
god tillempning til det fonetiske ideal, slik at vi som oftest
ikke behøver å være i tvil om et ords stavemåte eller uttale.
Slik tillempet fonetisk rettskrivning er det flere folk som har,
således også svensker, dansker (dog i mindre grad),
tyskere-og mange, mange fler. Den har den ulempe at lydbilledene,
for å holde tritt med sprogets ustanselige utvikling, fra tict
til annen må forandres ved nye rettskrivningsregler, og slike
skaper alltid endel forvirring. Enkelte har villet gå meget
langt i retning av fonetisk skrivemåte, således brukte Roald
Amundsen en tid en ortografi som lå hans individuelle uttale
av ordene så nær som det overhode var mulig å gjøre det
med våre bokstaver.
Til bruk for sprogundervisning og sprogforskning er
innført en egen skriftart, den såkalte lydskrift. Her gjengis
det talte sprog helt nøiaktig slik, at den sedvanlige
rettskriv-nings unøiaktigheter og lunefullheter undgås, idet filologene
er blitt enige om at det til ethvert tegn og enhver
tegnsammen-setning svarer én, og kun én, uttale. Det er klart at et slikt
lydalfabet må inneholde langt flere tegn enn et vanlig alfabet.
O-lyden kan således uttales i en hel rekke graderinger, fra.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
