Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Landmåling - Den geografiske opmåling - Jordens form og størrelse
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
38
De store opfinnelser.
vinkel mellem loddsnorene på vel 7°, og avstanden satte han
til 5000 stadier. Beregningens resultat gav en verdi av jordens
omkrets, som var 14 % mindre enn den riktige.
Året 827 foretok arabiske lærde en opmåling med bånd mellem
Palmyra og et sted rett nordenfor ved Eufrat, og breddevinkelen
bestemte de med sine gode sikteinstrumenter. De kom da til at
lengden av en buegrad langs jordens overflate var lik 562/3
arabiske mil, og det gir 111,7 km., en verdi som en meget nær
den riktige.
Newton beregnet på grunnlag av sin tyngdelov at flattrykningen
ved polene skulde være 1/230 del av jordens diameter ved ekvator,
og 1672 viste den franske astronom Richter at Newtons teori var
riktig. Tyngdekraften må være større ved polene enn ved ekvator.
Det viste sig nemlig at hans fint regulerte sekundpendel måtte
gjøres kortere i Cayenne enn i Paris. (Se bind I, side 333.)
Pendelmålinger er i det hele tatt et viktig middel til å lære jordens form å
kjenne. I nyere tid har man også beregnet jordens flattrykninger
ved polene på det grunnlag at den forårsaker visse forstyrrelser i
månens bane, og resultatene stemmer godt med de verdier man har
kommet til ved pendelmålinger.
Der hvor pendelen ikke kan brukes til å måle tyngdekraften
med, f. eks. ute på havet, bruker man å bestemme vannets
kokepunkt, samtidig som man avleser standen på et
kvikksølvbaro-meter. Vannets kokepunkt er avhengig av lufttrykket, vet vi, men
vekten av kvikksølvet er avhengig av tyngdekraftens størrelse på
stedet, og derav kan den beregnes.
Teorien om jordens flattrykning ved polene blev også bevist ved
direkte målinger. Den første nøiaktige gradmåling blev utført i
Frankrike i årene 1669—70 og gav det uventede resultat at jorden
var langstrakt mot polene. Man innså at det ikke var gått
nøiaktig nok til verks, og omkring år 1740 blev det foretatt gradmàlinger
i Peru og i Lappland. Hvis det var riktig at jorden var flatklemt ved
polene, måtte et bueminutt nord i Lappland være lenger enn i Peru
ved ekvator. Nu stemte målingene, og det viste sig at jordens akse
var 1/304 jorddiameter kortere enn en akse gjennem ekvator. Det
er ikke meget. Selv på en meget stor globus som var laget nøiaktig
efter jordens form, vilde man ikke kunne se det med øiemål.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
