Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jordbrukets teknikk - Kunstgjødsel - Fosforsyrens forbindelser
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
86
De store opfinnelser.
og kali måtte tilføres for å gjøre jorden mere fruktbar. Og som den
praktiske videnskapsmann han var, slo han kraftig til lyd for at
man skulde gjødsle med de nevnte såkalte mineralske
plantenæ-ringsstoffer. Til det foreslo han opløsning av finmalte knokler i
svovelsyre. Dette skjedde omkring 1840, og dermed kan vi si at
kunstgjødselens historie blir innledet. Hvordan de tyske bønder
optok Liebigs „teoretiske snakk”, ser vi hos Fritz Reuter, som gotter
sig ved å la den ellers så prektige onkel Bræsig håne boklærdommen.
I England derimot begynte bonden Flemming alt i 1871 å
eksperimentere med gjødning som av Liebig anbefalt. Han fulgte i hvert
fall med. Og i 1873 blev den første superfosfatfabrikk oprettet
nær London av godseieren til Rothamsted J. B. Lavees sammen med
J. H. Gilbert. Norge fikk sin første superfosfatfabrikk i 1854, på
Leren ved Trondhjem.
Superfosfat. Ved å følge Liebigs anvisning får man superfosfat.
Man kan imidlertid også anvende andre „råfosfater” enn
dyre-knokler. Mineralet apatitt, som bl. a. finnes i Bamle og ved
Arendal, videre det mere urene fosforit, som finnes i Amerika og Algeri,
samt fosfatguano biir således meget brukt ved fabrikkene.
Fos-fatguano er sjøfuglekskrementer utvasket av sjøsprøit i de varmere
kyststrøk.
I råfosfatene forekommer fosforsyren bundet til tre deler kalk
som trikalsiumfosfat. Dette er helt uopløselig i vann, men
behandler man råfosfatet med svovelsyre, tar denne to deler av kalken til
sig og danner med den gips. Den tredje og siste del av kalken
danner nu sammen med fosforsyren mono- eller superfosfat, som
opløses i vann og således er lett tilgjengelig for planterottene.
For å få dette til i praksis, må man imidlertid tilsette mere
svovelsyre enn teoretisk nødvendig, men overskuddet tærer på sekkene
under lagringen av det ferdige stoff. Lar man være å tilsette
overskudd av svovelsyre, vil fosfatet efter en tids lagring, som man sier,
„gå tilbake”. Et helt nytt fosfat opstår — difosfat, hvor
fosforsyren er bundet til to deler kalk. Difosfat er nærmest uopløselig
i vann, men virker likevel praktisk talt like godt på plantene som
superfosfat. Røttene avsondrer nemlig noen svake syrer som
opløser difosfatet, og opløseligheten kan kjemikerne bestemme ved
hjelp av ammoniumsitrat, som virker omtrent like sterkt som
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
