Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Opredning og utvinning - Kobber - Innledning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Opredning og utvinning. Kobber.
225
dig og er seigere enn alle andre metaller, smijern alene undtatt.
Som støpemetall er rent kobber lite egnet, men blandet med andre
metaller, fremfor alt tinn og sink, er det helt ypperlig til dette bruk.
Under ophetning biir metallet rødt og danner surstoff-forbindelsen
kobberoksydul (Cu20), med ubehagelig lukt. Ophetes det mer,
dannes kobberoksyd (Cu 0), som er sort. Kobber smelter ved
1050° C. og er da sjøgrønt å se til. Ved høiere temperatur
fordamper det og brenner med grønn flamme.
Kobber lar sig opløse i de fleste syrer og danner da grønne og blå
salter, som alle er giftige. I tørr luft holder kobber sig blankt,
men under innflytelse av luftens fuktighet og kulisyre danner det
irr, den vakre blågrønne patina, som er så skattet på kirketårn
og statuer. Grunnet kobbersaltenes giftighet, er kobber ikke det
påliteligste metall til kokekar. Syreholdige fødevarer (f. eks. frukt)
kokt i kobberkar kan derfor bli farlige,om ikke fortinningen er i orden.
Gedigent kobber finnes på forskjellige steder, også i Norge.
Verdens største forekomster ligger ved Øvre Sjø i Nordamerika, hvor den
hvite mann har drevet frem over en million tonn i løpet av tre kvart
århundre uten at leiene ennu er uttømte. Kobberet finnes isprengt
gråberg av forskjellig slags, og den brutte malm holder bare et par
pct., men efter skeidningen og opredningen med knusere,
sortermaskiner, valsemaskiner o. s. v. kan kobberinnholdet komme op
i 70—95 %. Våre hjemlige gedigne kobberforekomster, f. eks. ved
Dalene i Kviteseid, er beskjedne.
I Frankrike, Cornwall, Sibiria og andre steder forekommer en
kobberoksydmalm, rødkobbererts, som ren holder optil 98 % kobber.
I Ural og Sibiria er de største leier av kulisure kobbermalmer,
kobberlasur og malakitt, som også har stor verdi som prydstener.
De kobbermalmer vi her skal holde oss til, fordi de er de viktigste
og krever sine spesielle metallurgiske metoder, er de suljidiske,
hvor kobberet er kjemisk bundet til svovel. Den viktigste av disse
er kobberkisen, som i ren tilstand inneholder ca. 35 %, men som
i regelen er svært opblandet med gråberg, slik at malmen ikke pleier
å holde mer enn 10 %, ja regnes for rik når den holder 5 %. Mange
steder er kobbermalmen i følge med svovelkis eller magnetkis, og
kalles da ofte for kobberholdig kis. Det er denne malm som brytes
i Røros-grubene, i Sulitjelma, i de svære Rio-Tinto-gruber i Spania,
15 — De store opfinnelser IV.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
