Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Veien og hjulet - Vognens utvikling
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Veien og hjulet. Vognens utvikling.
305
Fig. 301. Tre norske tohjulte vogntyper. Øverst bikkvognen, hvis kasse kan
kippes bakover. I midten den østlandske reisekjerre, som i sin vestlandske
og noe mere komfortable form heter stolkjerre. Nederst langkjerren, som oftest
utført uten fjærer.
bindeisen samtidig var solid og elastisk, var ingen lett sak, og dertil
kom at man skulde ha organer, bissel og tømmer ved hvis hjelp
hesten kunde styres og holdes igjen. Det ligger da også en lang
historisk utvikling bak det seletøi som nu brukes, en utvikling
som dog formodentlig forlengst er avsluttet og som i hvert folk har
fått sin nasjonale egenart, men som stort sett opviser de samme
trekk overalt.
Allerede i bronsealderen og stenalderen hadde man bisler som
avviker lite fra dem vi nu bruker. Den gangen var det jo fortrinsvis
tale om å bruke hesten til ride- og bæredyr, sà fremskrittene gikk
derefter først og fremst ut på å utvikle salen, både ridesal og
kløvsal, til brukbare former. Efter hvert kom da salen til å bestå av sete
med bæreputer (som oftest forskjellig utformet for manns- eller
kvinnesal), bukgjorden, som holdt salen fast trykket mot hestens
rygg, en rem som blev ført forenom hestens bringe, for å forhindre
at salen gled bakover, og haleremmen med halestroppen, for å hindre
20 — De store opfinnelser IV.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
