Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Veien og hjulet - Sykkelen - Historikk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
308
De store opfinnelser.
lige tilrop, og at det lyktes ham å sette fart op, ser vi av det
faktum at han blev dømt for ,,rasende kjørsel” på offentlige veier.
Han må dog dele æren av å være sykkelens opfinner med Gavin
Dalzell, som i 1846 innførte mange forbedringer og bygget en mengde
sykler, slik at apparatet blev kjent vidt og bredt.
Noe fremskritt av virkelig betydning kom det ikke nu på mange
år, men at opfinnelsen „lå i luften” er åpenbart. Fra alle kanter
av verden hører vi at i disse årene utover arbeidet iherdige karer
på problemets løsning — for det meste helt uavhengig av hverandre.
Den som skulde sette den næste store milepel, var en fransk
arbeider, Pierre Lallement. Han solgte i 1865 sitt patent på pedal-veiver
til en fabrikant i Paris og reiste til Amerika, mens fabrikanten,
Michaux het han, gjorde glimrende forretninger som verdens første
tilvirker av sykler i industriell målestokk. „Velocipede” var navnet
på det nye vidunder, men det populære navn i England, hvortil
sykkelmanien hurtig forplantet sig, var „bone-shaker” eller
„bein-rister’n”, hvilket utvilsomt var en langt mer treffende betegnelse.
Michaux-sykkelen hadde et forhjul som var litt større enn
bakhjulet, og pedalveivene satt direkte på forhjulsakselen. Hjulene
var av tre med tykke jernringer. Å skyve apparatet opover en
bakke var derfor en jobb som vel kunde ta pusten fra en mann,
og å kjøre på en ujevn eller stenbrolagt vei var en tortur, som bare
kunde utholdes av dem som begeistret var villige til å lide for den
nye opfinnelse. De smilte tappert nok, men at de kom fra det med
liv og helse var en større kompliment til deres konstitusjon enn til
sykkelen.
Men så begynte forbedringene å komme slag i slag fra 1870-årene
og utover. De tunge trehjul blev erstattet av lette metallringer
med eker av ståltråd som gikk ut fra navet i tangential retning.
Massive ringer av gummi blev klebet på felgens ytterkant, og
forhjulet med sine pedaler blev gjort større og større for å øke
utvekslingen, d. v. s. for å øke den vei sykkelen kom frem for hver
omdreining av pedalene. Diameteren av forhjulet steg trinvis fra 71
cm. til 97, 118, 125, 145, og til slutt endog til 152 cm., som betegner
den praktisk mulige grense for en mann med normal benlengde.
Skulde diameteren økes ytterligere, vilde bare kjemper kunde rekke
ned på pedalene! Samtidig skrumpet bakhjulet inn, så det til slutt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
