Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Treforedling - Kjemisk behandlet tremasse
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
394
De store opfinnelser.
går ut på fabrikasjon av brun halvcellulose til fremstilling av
innpakningspapir og lærpapp. Kubben av såkalt rødved kokes under
trykk i fortynnet natronlut, og til fremstilling av den brukes et
elektrolyseanlegg, hvor råstoffet er vanlig koksalt. Som biprodukt
ved denne del av fabrikken får man en blekevæske, som det er
avsetning for til vanlige cellulosefabrikker. Efter kokningen slipes kubbene
på vanlig måte.
Bortsett fra brunt pakkpapir kan det ikke fremstilles brukbart
papir utelukkende av mekanisk tremasse, heller ikke av
halvcellulose. Det trenges stoffer med lengere og sterkere fibrer, som finnes
i den kjemiske bearbeidede tremasse, cellulosen. I cellulosen er de
rene fibrer eller cellevevet frigjort ved at de andre bestanddelene i
treet, inkrustene, er fjernet med kjemiske midler. Det finnes to
hovedmetoder for fremstilling av kjemisk tremasse: den alkaliske (også kalt
natron-eller sulfatmetoden) og sulfitmetoden. Den første er den eldste.
Det var i 1860-årene at amerikaneren Hugh Burgers og
engelskmannen Hougton begynte med fabrikasjon av natroncellulose i
Amerika, og i 1874 kom metoden til Norge, da ingeniør Stormer
bygget Hafslund Cellulosefabrik ved Sarpsborg. Metoden gikk ut
på å koke tre under høit trykk i en opløsning av kaustisk soda.
Dette var en dyr metode, for næsten all sodaen gikk tapt. Men da
den tyske ingeniør Dahl i 1879 hadde vist at det gikk an å erstatte
den forbrukte soda med natriumsulfat eller glaubersalt, blev det
efter ingeniør Stormers planer bygget cellulosefabrikker i Moss
(1883), ved Ranheim og Bamle. Fra denne tid er det man begynner
å tale om „sulfatcellulose”, enda det ikke er natriumsulfat, men
natriumsulfid som er mest effektiv under kokningen. Det er også
den som sammen med treets organiske stoffer frembringer den
vemmelige stanken som før var så generende, fra disse fabrikkene.
Koke-luten er en blanding av natriumhydroksyd (NaOH) og kulisur
natron (NA2 CO3). Metoden er billig, og ved å bruke lang koketid
med svak lut, får man frem en særlig sterk cellulose, den såkalte
„kraftmasse”, som brukes til papir for cementposer og annet slikt.
Kokekjelene er blitt stadig større, og man fyrer dem ikke — som
man gjorde i begynnelsen, men bruker damp som opvarmer
koke-luten gjennem et rørsystem. På den màten opnår man mange
fordeler i retning av økonomi. Den norske ingeniør E. Morterud har
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
