Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Treforedling - Kjemisk behandlet tremasse
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Treforedling. Kjemisk behandlet Iremasse.
395
gjort sig verdenskjent for sine konstruksjoner på dette område.
Det gjelder frem for alt å gjenvinne kokeluten, som efter kokningen
inneholder omtrent halvparten av treets organiske stoffer. Vannet
i luten fordampes, de organiske stoffer brennes og de uorganiske
smeltes og gjenvinnes. Til inndampningen brukte man til å begynne
med stående flammeovner, direkte fyring og periodisk drift. Nu
er man gått over til roterende ovner, som er i drift døgnet rundt
uten ophør. Ved å dele op fordampningen i flere trin og fyre med
de organiske rester, har man opnådd en meget bedre økonomi,
ja, ved de mest moderne fabrikker kan man klare sig utelukkende
med dette brensel. Et stort fremskritt betydde innførelsen av
diffusørene, lukkede beholdere som massen blåses inn i fra kokekjelene
efter kokningen, og hvor utvanningen foregår, istedenfor i åpne kar
som tidligere. På den måten kan man få ut kokeluten uten
fortynning, likesom man har klart å gjenvinne kalken i luten og brenne
den på nytt.
Sulfatcellulosen får brun farvetone, fordi fibrene delvis oksyderer,
og derfor må den blekes for å kunne brukes til fremstilling av hvitt
påpir. Denne blekningen koster naturligvis penger, og man prøvde
å finne frem til metoder som gjorde den overflødig. Den amerikanske
kjemiker B. C. Tilghman var den første som kom frem til noe
brukbart, tilsetning av svovelsur kalk (1866), men først i 1874 lyktes det
svensken C. D. Ekman å fremstille cellulose med sur svovelsyrlig
magnesia. Samtidig og uavhengig av ham kom brødrene Alexander
og Richard Mitscherlich frem til noe lignende i Tyskland, nemlig
kokning med svovelsyrlig kalk. Det er denne opfinnelse som la
grunnen til den senere rivende utvikling i celluloseindustrien.
Fra 1881 er det blitt bygget cellulosefabrikker efter det nye
system i Norge, og en del av de gamle bedrifter gikk efter hvert også
over til det. Tross vanskelighetene og de opgaver som ennu
ikke er blitt løst, har det ved cellulosefabrikkene lykkes å fremstille
et stoff av epokegjørende betydning for papirfabrikasjonen. I
virkeligheten er det celluloseindustriens tekniske utvikling som har
muliggjort nutidens enorme produksjon og forbruk av avis- og
bokpapir. Men sulfitcellulosen viste sig også brukbar til de finere
papirsorter. Efter kokningen behandles massen omtrent på samme
måte som sulfatcellulosen.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
