- Project Runeberg -  Ord och Bild / Tjuguåttonde årgången. 1919 /
57

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Första häftet - Björnsons »Over ævne». Förste og andet stykke. Av Kristian Elster. I—II

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

BJÖRNSONS »OVER ÆVNE»

for ogsaa tro. Derfor har han ikke
kunnet helbrede Klara, hun har ikke hans tro.
Men saa vil han sammen med sine barn
slaa en bönnekjæde om sengen og be hende
frisk.

Saa er det det hender, det smerteligste
av alt, hans barn har tapt sin tro. De
som har levet op i hans lys, seet undrene,
levet sammen med ham de kalder den
eneste kristen, de mister sin tro, og netop
fordi de ha seet ham saa nær. Fordi de
har seet at de kristne var ikke slik faren
hadde lært dem. De andres kristendom
var en overenskomst, og hele den kristne
lære var uendelig meget ældre end selve
kristendommen.

Sang möter dem med ord som ikke
alene er de centrale i dette skuespil, men
som kommer igjen i andet stykke og
binder deres idéindhold sammen:

Er det kristendommen som er umulig? eller er
det menneskene som ikke tör? — Om bare én
turde — var det saa ikke tusen som turde? Og
saa fölte jeg at jeg burde forsöke at være denne
ene. Og det mener jeg enhver skal forsöke. Ja,
uten det er han ingen troende. Ti tro, det er at
vite at for troen er ingenting umulig — og saa
vise den tro.

Og ut fra den tankegang at for troen
er ingenting umulig, vil han alene be sin
hustru frisk. Straks kirkeklokkerne tar til
at kime, falder Klara i sövn. Skredet
kommer, deler sig foran kirken, og Klara
sover fremdeles. Og hans sang og bön
reiser hende — for hele menighetens syn,
ja saa sterkt er indtrykket at en foler det
som er det for hele menneskeheten, som
samles i Bratts rop av angst: »Aa Gud —
min Gud! Jeg staar her foran min sidste
pröve!» Hans bön reiser hende, hun gaar
ham imöte der halleluja-ropene bærer ham
ind fra kirken, lænner sig til ham, synker
sammen og dör. Og tvilen, som aldrig
för har rört ved ham, gaar i et sekund
gjennem hans hjerte, — var dette kanske
ikke indfrielsen av Kristus löfte til de tro-

ende, men bare en menneskelig magt som
sprengte livet? Og denne tvil, dette »eller»
dræper ham, slaar ham til jorden.

Löftet var ikke gaat i opfyldelse.
Kristendommen var ikke for menneskene. Som
Rakel uttrykte det: »Men passer disse
idealer saa litet til menneskenes kaar og ævner
ænnu i dag, saa kan de vel ikke være av
den alvidende.»

Det var ikke git Sang at öve mirakler
fordi han trodde. Han kunde gjærninger
utover det vanlige fordi han sprengte livets
grænser, fordi han helt manglet en evne,
virkelighetssansen. Han vilde vise at for
troen er intet umulig og opnaadde at löfte
livet av sine hengsler. Derfor förer hans
tro ikke til lykke, men til fortvilelse.

Det blir ikke avgjörende for den
stilling man indtar til tankegangen i
Björnsons skuespil, om man deler hans syn paa
beretningerne om undrene. Idet hele:
tankegangen overbeviser ikke, ja det er
egentlig ikke den som beskjæftiger os. Det
er et sterkt og stort menneskes fölelse av
at kristendommen er over ævne, et
österländsk svermeri og en forsagelsesreligion
som forrykker livet for os, styrter os ut
over livet, saafremt vi virkelig vil fölge
læren. Eller lar os tilbake med et
skinbillede, en tam og modereret efterligning
indkapslet i kirkedogmer. Det er det
menneskelige spörsmaal i »Over ævne» som
enhver av os tvinges til at ta
standpunkt til.

Og Björnson maa ikke gli ind i
sangkreds, hans billede maa ikke fortapes i
rökelsesskyer, ikke utviskes av
samfundshensyn. Klart og skarpt maa vi ha det
for öie, Björnson forkastet kristendommen
som religion, den var ikke sandheten for
menneskene, ikke til menneskenes lykke.
Som religion forkastet han den, uansett dens
idealitet. Han tiltraadte helt og holdent
Rakels ord: den kan ikke være fra den
alvidende.

57

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 13:57:02 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1919/0073.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free