Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Ungdommen i nye norske skuespill. Fra Oslopremièrer i de siste to år. Av Einar Skavlan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ungdommen i nye norske sktiespill
På solsiden. Siste akt.
Fra v. Aabel, Gerda Ring, Schwenzen, Bertha Ræstad, Röd, Sissener og frk. Reimers.
pikes handlinger som oprørende unatur,
men som en viss illusjonsløs, nøktern
fordomsfrihet. Karakterskildringen overbeviser
ikke om, at dette har noget med norsk
virkelighet å gjøre. Og den rent utvortes
handling er usannsynlig. Det kunde være
et muntert farceparadox, at en forretning
trenger en »chef», som troner mektig ved
skrivebordet, selv om vedkommende ikke
har begrep om tingene. Men alvorlig
utviklet i en virkelighetsskildring blir
innfallet umulig.
Nationalteatret spilte »Chefen» så
livaktig, i Halfdan Christensens gode
iscenesettelse, så det virket underholdende. Gerda
Rings sortkledte og rødblonde filmsdiva
i titelrollen hadde en uforskammet
arroganse; og hun spilte samtidig med de
nydeligste tonefall og minespill på den
eneste naturlige egenskap, damen har: at
hun er forelsket, vil skjule sin forelskelse,
men ikke kan. Den uheldige friers rolle,
som i boken er en anstøtssten, reddet Hauk
Aabel ved en kostelig forening av
forelskelse og forretningssans, og Einar Rød
var edel og firkantet som filmens
advokathelt.
Helge Krogs lystspil »På solsiden»
handler også om unge mennesker av idag.
Forfatteren har ikke — som sine kolleger
Elster og Christiansen ■— noget høitidelig
erklæret program om, at nu skal han
skildre den nye ungdom; han gjør det
bare, i ali enkelhet. Og i virkeligheten
gir han kanskje vei så gode bidrag som
de andre til å forstå forskjellen mellem
denne og den forrige generasjon.
Helge Krog er en vittig og dannet ung
mann av hovedstadens literære
overklasse-kredser. Både som journalist og som
dikter er han i slekt med de to vittigste
norske skribenter på denne siden av
århundredeskiftet: Gunnar Heiberg og Nils
Kjær. Hans første skuespill »Det store
Vi» hadde likhetspunkter med Heibergs
»Harald Svans mor», og »På Solsiden»
minner endel om »Gerts have». Men ved
siden av likheten merker man i høi grad
forskjellen. Og den henger ubetinget
sammen med en stor forskjell på de to
generasjoner, som Gunnar Heiberg og Helge
Krog tilhører.
For Gunnar Heibergs slektledd —
80-årenes og 90-årenes norske kunstnere —
var kjærligheten nesten en religion. Så
realistiske og virkelighetsnære de var, så
de op til kjærligheten som et vidunder;
og elskovens rett, på tross av ali
konveniens, var dem hellig. To av Gunnar
Heibergs beste skuespill — »Balkonen» og
»Kjærlighetens tragedie» — vil bevare en
plass i verdensliteraturen blant de ypper-
495
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
