Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Ungdommen i nye norske skuespill. Fra Oslopremièrer i de siste to år. Av Einar Skavlan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Einar Skavlan
ste dikterverker om kjærligheten og dens
vesen.
»Gerts have» er av en lettere art.- Både
det og Helge Krogs »På solsiden» handler
om forelskelse mellem ubekymrede,
velstillede folk i en sommerferie. Men Helge
Krogs mennesker er likesom barn av Gunnar
Heibergs voksne folk. Menneskene i
Heibergs »Gerts Have» har vanskelig for å
holde greie på sine egne følelser — de
bøier sig mot og fra hverandre; meget er
skjedd i deres liv, og mere kan skje.
Lystspillet ender med at Gert, som trodde,
han endelig var færdig med ali elskov,
står nede i sin tomme park, og roper
først ett, så et annet kvindenavn ut i
mørkningen, beruset og beklemt . . . Men
Krogs »På solsiden» handler om et
lykkelig nygift parr, som efter de uskyldigste
operetteforviklinger kommer hverandre ennu
nærmere, og ender med å gå omslyngede
ut i parken og se på månen sammen.
For Helge Krogs generasjon er elskoven
enklere, men ikke nettop rikere enn for
forrige slektledd. Der er uten tvil nn stor
avstand i hele livsbetraktningen mellem
90-årenes og vår tids ungdom. Og
naturligvis er der også stor forskjell i de to
forfatteres hele natureli — det er i
virkeligheten mest i ytre ting, den yngre
slekter på den eldre: den forte, muntre
øst-landstonen i de knappe replikkene, det
skarpe satiriske blikk for menneskers
svagheter og for ironien i en situasjon. Det
er lykkedes Helge Krog med »På solsiden»
å skrive akkurat det skuespill, han vilde:
sitt eget lystspill om greie, muntre
mennesker — inntagende i sin gratiøse lek
med ordene, underholdende og naturlig i
sin karakteristikk av menneskene. Det er en
vittig petit av et skuespill — en klok og
dannet manns usentimentale
solskinnsfor-telling, hvor skyggerne er lette og bare
gir det aller nødvendigste dramatiske
perspektiv.
Nationalteatrets forestilling ivinter var
munter og meget underholdende; den var
helt i stykkets stil, når undtas at Bertha
Ræstad undertiden tok litt for tungt på
den unge fruen, som er vokset op under
en vanskeligere økonomi og ikke straks
kommer helt på sin plass blant dem på
solsiden. Ypperlige i sin Oslojargon av
idag var Gerda Ring og Einar Sissener.
Men lystspillets mest originale skikkelse
— et litet virkelig dikterisk fund -— er
onkel Severin, vittig og ikke ganske
normal, men — som de alle — helt
uskyldig. Hauk Aabel spillet med fortryllende
humør den halvgamle pedant, og sa hans
stilfulle små åndrigheter med en selvironi,
som kledte dem udmerket.
Ledemotivet i »På solsiden» var
nærmest disse ord av det allermest fornøiede
feriebarn i stykket: »Ja. Jeg har det lett.
Gudskjelov. Det er komisk — men folk
syns likesom det er finere å ha det vrient
og sorgmodig enn å ha det greit og godt.»
Det kan lyde spissborgerlig; men det
uttrykker også en sunn nøkternhet, som ikke
vil forstrekke sig, ikke vil utgi en følelse
for mer enn den er.
Uendelig forskjellig er den ungdom, man
lærer å kjenne i Ronald Fangens siste
skuespill »Den forjættede dag».
Grunndraget av nøkternhet, av illusjonsløs
selvkritikk er det samme; men i stedenfor en
mild tilfredshet over å være almindelig
menneske på jorden, er der hoss Fangens
unge mennesker en lidenskapelig erkjen
nelse av alle tings intethet, som isner.
Den ytre handling i »Den forjættede
dag» er snart fortalt: et hjem går i
opløsning, faren dør, barna går hver sin
vei. Men i virkeligheten har det aldrig
vært noget hjem. Der er koldt i
væreisene — der mangler ikke bare den
vane-messige følelse av hygge og fellesskap,
som man litt spottende kalder »husvarme»;
men foreldre og barn har ikke den ringeste
hverken fortrolighet eller ømhet for
hverandre; de er ikke en familie, bare enkelte
selvstendige mennesker.
Fra først av er kulden kommet fra faren,
den mektige og fryktede generaldirektør.
Han har to passjoner: arbeid og erotikk.
Men begge deler ganske uten ømhet.
Forklaringen på ham er, at han blev forsmået
av den eneste, han virkelig elsket. Det
kan lyde sentimentalt for alle, som opfatter
kjærligheten som en nydelse, ikke som en
vill passjon. Han har fått alt i livet —
men det blev visne surrogater, nesten en
hån, fordi det lignet, hvad han ønsket,
men nettop ikke var det. Han kommer
til å hade kone, barn, alt. Han hevner
sig på livet ved altid å handle korrekt,
men altid uten ømhet, uten barmhjertighet.
Aldri forløper han sig; hele hans vesen
utstråler kulde.
496
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
