Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Ledende idéer i Henrik Ibsens diktning. Av Sigurd Høst
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sigurd Høst
I det dikt som Ibsen skrev til kong Karl
XV under titelen »Uden navn» utvikler
han hvad smerte der er forbundet med å
opgi sin drøm og stenge for dikterens
sang.
Mer end livet, mine herrer,
er en drøm, som ei fik liv.
Den er lig det digt, jeg spærrer
ind i sjælens stængte kærrer;
løve-vildt det hugger, snærrer,
kræver nat og dag mit: bliv!
Intet ord nevnes hos Ibsen med større
alvor og inderlighet enn frigjøre, og
problemet om menneskenes frihet og den
enkeltes frigjørelse blir tidlig et hovedemne
for ham. Allikevel er det vanskelig å se at
ordet frigjøre til enhver tid rummer en
klar og bestemt forestilling. I diktet »På
Vidderne» vil frigjørelsen si dikterens
løsrivelse fra alt det som binder de
almindelige mennesker, livets sorger og gleder.
Julian kjemper for å være fri i sitt forhold
til kaliet, men blir allikevel et
nødvendighetens slaktoffer. I »Brand» jubler Agnes ut
at hun er fri i det øieblikk hun må opgi
alle minder om sitt døde barn, og føler sig
løst fra jordlivet. Også i »Catilina» er
døden en frigjører. I flere av de nyeste
dramaer er igjen frigjørelsen et grunnmotiv,
således i »Fruen fra havet» og i »Hedda
Gabler». Også Solness vil bli fri, »fri
bygmester», han gjør oprør mot livskallet,
som Skule og Julian.
Arbeidet for å frigjøre menneskene blir
dypere sett tragisk fordi de døde styrer
oss efter slektsarvens ubrytelige lover.
Hvorledes kan nogen være fri eller »være
sig selv», som det heter i »Brand» og
»Peer Gynt», med den arv han bærer i
blodet og med de slektsynder han må
sone? Dette er Brands »svimmeldybe
nat-tegåde», og det er ut fra den samme
tankegang at »Gengangere» er skrevet. Dette
drama er ikke! et tilfeldig, naturalistisk
skuespill, men dypt forankret i den
tankeverden som Ibsen levde i.
Det ligger utenfor denne artikels
ramme å tale om Ibsens særlige fortjenester
av den dramatiske teknikk eller om hans
betydning som problem-dramaets
anerkjente mester og som naturalistisk
teaterdik-ter. Han har jo virket på ali scenisk kunst
i Europa og i det hele hatt en literær
inn-flydelse som meget få. Allikevel kan vi
neppe si at han har dannet skole. Selv om
det realistiske drama i nyere tid skylder
ham meget, er der særdeles meget som
setter skille mellem hans diktning og
efterfølgernes. Der er altid noget forborgent,
en slags hemmelig underbund hos Ibsen,
selv i hans mest realistiske
nutids-skue-spill. Ordene hadde gjerne en dobbelt
klang. Menneskene kunde være
virkelighetsnære nok, men de betydde allikevel
noget mere enn personene i et ganske
edruelig realistisk teaterstykke. Hos ham var der
lite rum for naturalismens tilfeldighet. Bak
menneskene lå idéer, det hadde Ibsen
tidlig hevdet og likeledes at ethvert
kunstverk må være gjennemtrengt av den
symbolske grunn-idé. »Symbolsk er enhver
fremragende personlighet i livet, symbolsk
i sin færd og i sit forhold til historiens
resultater». (Ibsens egne ord i en
anmeldelse fra 1858.) Selv i de av Ibsens skuespill
vi nettop rubricerer som realistiske, er
personene til en viss grad symbolske.
»Et dukkehjem» har vært beundret for
sin fullendte teknikk, for den dristige
problem-stilling og ikke minst for sin fine
og dype psykologi. Men til dette kommer
at Nora var innforlivet, så å si, i Ibsens
eget drømmeliv, og blev bærer for så
meget av dette. Nora er ikke alene en kvinne
av edel natur; Ibsen løfter henne høit op
over hverdagen, ja op over virkeligheten,
gir henne plass blandt de store utvalgte,
de rene av hjertet. For hvad var det vei
som lå bak den forferdelige redsel som til
slutt grep Nora? Det var ikke for sig selv
hun skalv, ikke for dødens gru. Det var
for utsikten til at hennes Torvald skulde
152
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
