Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Sigurd Christiansen. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eugenia
Kielland
av rettferdigheten som det høieste livsprinsipp
bestemmer i virkeligheten hele hans
forfat-terskap. Det er ikke den sociale rettferdighet
det gjelder, den som der forhandles om i
poli-tikk og fagforeninger; den ydre,
samfunds-messige ordning anser Sigurd Christiansen,
likesom Ibsen, som sig uvedkommende. Det
er et etisk individualistisk begrep som først
og fremst angår den enkeltes samvittighet, det
begrep som siktes til i ordene »Salig er den
som hungrer og tørster efter rettferdighet».
Å handle rett, det er opgaven for denne
særegne rettferdighetsfølelse, dernest å kreve den
rettferdige handling anerkjent såvel av
menneskene som av verdensstyrelsen, samt hvis en
urett er begått å bringe balanse tilveie ved
gjengjeldelse eller straff. Avgjørelse av
spørsmål om rett og urett, undersøkelse og
vurdering av skyld fyller derför den største plass i
Sigurd Christiansens bøker. Han bringer med
til dette arbeide en høi etisk og intellektuell
redelighet, en pågående og utrettelig energi i
retning av å forfølge motivene ut i
deres ytterste muligheter, og en dyp
sjele-kunskap. Men enda viktigere er hans
voldsomme personlige optatthet av stoffet; den
gir den glødende intensitet, den
inderlige hengivelse i emnet som river alting
med sig. En skulde våge den påstand at det i
virkeligheten er denne grenseløse interesse for
en spesiell rekke samvittighetsproblemer som
har gjort mannen til dikter.
Det er 15 år siden Sigurd Christiansen
sendte ut sin første lille bok, en sjelehistorie
han gav navnet Seireren. Alt der slår han
ned nær centrum av sitt særegne område:
spørsmålene om skyld og soning, fall og
gjen-opreisning. For hver gang han siden tar fatt
på dette emne, griper han fastere om det, til
det får sin fullkomne og endegyldige
behandling i hans siste verk, den store romantrilogi
Inngangen, Sverdene og Riket.
Seireren, Marcus Ebel, er en
småbyforret-ningsmann som er blitt forfulgt av uhell og
tilslutt setter ild på sine vareskur for å få
assuransesummen. Mot beregning sprer ilden
sig, og hans to småbarn brenner inne. Hustruen,
Fanny, som ikke har förmådd å redde dem,
kastes overende av fortvilelsen, og da hun i
mannens sky vesen leser hans skyld, dør hun
av et knust hjerte. Ebel lammes av slaget,
al-ting faller ut av hendene på ham, og han
lar måned efter måned gå i uvirksomhet og
ensomme grublerier. Han vekkes først til liv
igjen ved den stillferdige varme som står
mot ham fra en ung pike han møter —
mild, god, alvorlig, men bøiet også hun
under vekten av skyld og brøde. Ebel føier
trang til opgjør, til skriftemål og fornyelse.
Så melder han sig selv til
assuransdirek-tøren og bekjenner for Sara. Da begge har
absolusjon for ham, føier han sig lett og fri.
Fylt av stille beveget glede begynner han et
nytt liv sammen med den unge piken, som
kan forstå og tilgi fordi hun selv har
syndet. Gjennem sorg og ydmykelse er Marcus
Ebel blitt en seirer.
Alt i denne boken viser Christiansen sin
evne til logisk og overbevisende å utvikle
to sider av en sak. Brandstiftelsen
fremstiller sig først for Ebel som en fornuftig og
relativt uskyldig utvei av vanskeligheter han
er kommet i ved andres ondskap, ja, den er
likefrem riktig efter en slags høiere logikk
og etikk. Alt er stengt for ham, med all sin
handlekraft og dyktighet er han dømt til
undergang fordi han mangler noen lumpne
tusener. Hvorfor ikke låne dem ved å svi av
de overflødige skurene? Det mektige selskap
vil ikke merke utbetalingen; og han skal
vite å gi samfundet mangedobbelte renter ved
den gagnlige virksomhet han vil sette igang.
All fornuft og billighet tilsier ham denne
gang å gå loven forbi og ta sig selv
tilrette.
Siden viser da følgene at ressonementet
ikke holder stikk. Vi kan aldri helt ut
beregne konsekvensene av en årsak vi har
sluppet løs, og må ta ansvar for hendelser vi
aldrig har drømt om å fremkalle.
Christiansen antyder her et problem han flere ganger
siden kommer inn på: hvor meget skyld,
faller det på den som forbryter sig mot sin
vilje. Det virker underlig, som en
anakronisme, at et slikt spørsmål overhodet kan
stilles. Vi er altfor innøvet i en tankegang
som forklarer enhver handling ut fra miljø
og medfødte anlegg, til straks å bli
fortrolig med forfatterens tendens, å legge
ansvar-ret selv for ikke tilsiktede forgåeiser på
individet selv. Men hovedopgaven i »Seireren»
er ikke å løse et slikt spørsmål, men å følge
centralfiguren gjennem sønderknuselsen frem
til opreisning. Ennu formår forfatteren ikke
å utdype sine personer psykologisk, og der
blir ikke det riktige forhold mellem Ebels
anger og størrelsen av den ulykke han har
voldt. Best ser vi det når vi stiller ham
sammen med Fanny, hustruen, som har betalt
562
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
