Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norsk glassmaleri. Av Anders Bugge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Anders Bugge
Emmanuel Vigeland: Den
tapte sønn.
O s car s kyrkan, Stockholm.
De hørte dog ikke som altertavlene med til
det praktisk tait uundgåelige utstyr, bare
til det ønskelige. Kanskje derfor var
likegyldigheten med hensyn til kunstnerisk
kvalitet større for deres vedkommende enn
når det gjaldt alteropsatsenes oljemalte
billeder. Mens der av sådanne blev
frembragt enkelte verker av virkelig verdi,
var de glassmalerier som anskaffedes i
beste fall middelsgods av utenlandsk
import.
»Kunstpausen» i den norske kirke skyldtes
visstnok mest tidens unektelige materia-
lisme, men også en prakt- og billedfiendtlig
innstilling som hang sammen med at både
pietisme og lavkirkelig-angelsaksisk
inn-flydelse hadde bred plass i det religiøse
liv. Derfor er det kanskje ikke tilfeldig at
den personlighet som hittil best har forstått
å imøtekomme det likefult eksisterende
kunstbehov kommer fra et distrikt hvor
de nevnte åndsretninger i fremtredende
grad har skapt fortrengning.
Inn i den grå hverdag hos
menneskesjæler i uavladelig kamp med synden har
Emmanuel Vigeland kanskje nettop
gjennem sine glassmalerier kunnet bringe glans
og farver, noget av det som var mest savnet
og begjært. Til det feberhete i trangen svarer
den intense glød som han gir sine kulører,
gjerne ved en utstrakt mørk-bemaling av
glass-stykkene så lyset kun får anledning
til å bryte igjennem på et mere eller mindre
sterkt begrenset centralparti. For sind
som føler sig fattige kan dessuten hans
skikkelser i sine ofte tunge, overdådig
utstyrte, fremmedartede dragter stå iklædt
en rikdom hinsides virkeligheten, i
Bibelens verden eller blandt Paradisets salige,
og derfor tilladelig å nyte. Menneskene
selv vedblir dog alltid å være de samme som
før, et trekk som virker konservativt og
beroligende på mange religiøse gemytter.
Vigelands mennesker synes i det hele ute
av stand til å rive sig løs fra jammerdalen,
ja til og med å være engstelige for å gjøre
det av frykt for å komme ut av den trange
vei. Alle virker de trette og besværede.
Resignert slutter faderen den tapte sønn i
sine armer. Englene svæver på svære vinger
som om flukten gjennem rummet i sig selv
er en alvorsfull plikt. Folket legger sig tungt
på hjertet ordene fra Frelseren i båten, hvor
han sitter og taler stille og inntrengende
lik en lægpredikant til en kreds av vakte.
Jakob og engelen kjemper fordi de må
slåss, hvilket vei er grunnen til at der er
styrke i bevegelsene uten at man sporer
nogen seiersvilje i dem. Et fåtall av ansikts-
534
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
