Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Iforgårs og igår. Norske selvbiografier. Av Charles Kent
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Charles Kent
som ligger bak hans »usentimentalitet»
kontrasteret imot den gamles harmoniske
menneskelighet som er virkelig usentimental, fordi
den regner med menneskelig skrøpelighet
söm en nødvendig del av verdensordenen.
I »Kunst og kjærlighet» er det kunstnerens
selvutfoldelse, hans rett til å leve for sin kunst
alene, som stilles i kritisk belysning gjennem
skildringen av en norsk kunstner, som Collett
Vogt gjør til maler og lar bo i Berlin, — i
virkeligheten dyrket han en ånnen kunstart
og bodde i Kjøbenhavn. Vi ser, hvordan denne
mann som fikk et verdensry og skulde være
en av de lykkelige på jorden, i virkeligheten
er et ulykkelig menneske, pint av indre
usikkerhet, sykelig redd og ømskinnet for det
minste angrep på sin kunsts lødighet, og
forbitret skinnsyk på de kunstnere som hadde
slått igjennem hjemme i Norge. Slik gikk det
dem som brøt ut, som fikk leve bare for kunst
og kjærlighet. Hvad blev det av dem? »Nogen
fjær som i ali tilfeldighet ligger strødd her og
der efter dem, fjær og vinger som i ungdoms
tross og ungdoms tro hadde båret dem og
mig et stykke frem, til vi slapnet og i dalende
flukt sänk under trykket av en skjebne vi
ikke hadde makt og vilje til å overvinne.
Et par fjær her og der. En bortgjemt og
bort-glemt haug av løsrevne fjær, hvorav enkelte
er røde av levret blod —■ det er alt de levnet
efter sig.»
Men der er også andre mennesker til.
Nogen som ikke bruker sine vinger til planløs
svæveflukt i hytt og vær, men som setter sig
et mål og når det. Kanskje blir de ikke
»lykkeligere» — men hvor meget verdifullere er de
ikke! Det er en slik skjebne dikteren
forteller om i den i redje livsskildringen,
»Barnehjemmet». En svensk dame dennegang. En
kvinne som fikk en start i livet, som skulde
gjort henne forutbestemt til ali den ulykke
som moderne »sjælelæger» har det så travelt
med å snakke om, og moderne
hypokondri-kere med å ynke sig selv for. Denne kvinnen
bar sin ulykke med opreist hode. Mere enn
det: hun tok av sin egen motgang opfordring
til å virke for andre, ikke i luftige »sociale
bevegelser» og »humanitære bestrebelser»,
men i ali jordisk enkelthet som sykepleierske
— hun, arvingen til en stor herregård! Siden,
da hennes far er blitt sinnssyk og moren
reiser bort, overtar hun gården. Hun styrer
den, myndig, klokt, med utbytte i en tid da
mange andre herregårdsfolk må gå fra gård
og grunn. Ved sin død testamenterer hun hele
gården til et barnehjem — og nu er parken,
hvor hun levet en forpint, ensom barndom,
full av frimodige barnerøsters sang.
»Det traff sig slik at jeg forrige høst engang kom over
en bunke fjær, som sikkert lenge hadde ligget for vær
og vind, og hvorav enkelte var smusset og sølet til
av blod, og uvilkårlig mintes jeg ett og annet
menneskeliv som jeg hadde sett utfolde sig, sett stige og
synke og tilslutt flakse styrløst med sprengte vinger.
Nogen løsrevne fjær var blitt igjen av dem, det var
alt. Og så husket jeg på en, som fullførte sitt liv i
rolig flukt med hel ubrutt vingekraft, og det lindret,
det gav styrke og mot og trøst å vite om henne.»
Et fjerde avsnitt av Collett Vogts bok
danner et likefrem supplement til hans
erindringer i »Fra gutt till mann». Stor
psykologisk og litteraturhistorisk interesse har den
skildring han her gir av sin ven og
dikter-broder, den ulykkelige romantiker Trygve
Andersen. Stemningsfulle og inntagende er
minnene fra gutteårene i Kristiania. Men
også dette avsnittet får sin egentlige karakter
ved det vidnesbyrd det gir om den livslange
splittelse i dikterens sinn mellem tro og tvil;
om hans klare blikk for frihetsevangeliets
ensidighet, hans åpne syn for verdiene ved
flere av de tradisjonelle grenser for friheten,
som det nittende århundredes moderne ånder
bare hadde uvilje og hån for, — men også
om hvor fast han i ungdommen stivnet i
op-rørsholdningen, og hvor vanskelig han nu
har for å finne den formel som skulde kunne
forsone frihetstrangen med nødvendigheten
av å anerkjenne alméngyldige grenser for
friheten. Vår tid, d. v. s. dens
modestrømninger, skal ikke hjelpe ham — den er selv
uhjelpelig splittet mellem trangen til å
underkaste sig en yttre, og dermed vilkårlig
autoritet, — og trangen til å reise sig mot alt
lov-vesen som livsfiendtlig. Dikteren vil, som han
selv uttrykker det, så gjerne »prøve på å
forstå denne nye tid med dens primitive,
løs-slopne, titt så uregjerlige instinkter, dens
hvileløshet, dens vulkanske sprengkrefter,
vinne mig frem til kontakt med tilværelsen,
slik de siste generasjoners ungdom ser på
den». Men så minnes han, at også i hans
ungdom »var der store menn å hylde og dyrke,
mektige gjerninger å beundre og efterligne
og misunne. Hvor er det blitt av det
altsammen? Ja, hvad er det hele blitt til? Hvem
hadde i sin ungdom drømt om
ytringsfrihetens knebling, om åndelig avsperring mellem
landene ennog på videnskapens og kunstens
områder? Nei, det er ikke til å forstå!»
Denne splittelse er hans forbannelse, men
160
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
