Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Et tre-år i norsk skjönnlitteratur. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eugenia Kielland
fölger her linjen fra »Markens gröde» ubrutt.
Men inn i denne idyll fra de gode gamle
tider förer han så sin helt fra Polden, han som
er symbolet på utveen, på tidens urolige
higen fra sted till sted, fra »fremskridt» til
»fremskridt», dens fjollede rend for å være
med på det siste skrik — den burleske Per
Gynt-skikkelse August.
August er landstrykeren, en nær slektning
av Hamsuns ungdomshelt vandreren, fra hvem
han nu tar en sympatisk og ironisk avstand;
landstrykeren som har slept rotterne efter
sig fra sted til sted uten å feste dem noensteds,
som har sindets vidde men ikke dets dybde,
som aldrig har kjent fedrelandsfölelsens salme
synge gjennem sindet og aldrig savnet det.
August er gammel nu, men i full vigör,
oplagt til fremdeles å spille en rolle, skape
liv og röre, mest av den slags som har
skinnet, men ikke verdien av nyttig arbeide.
Med stor virkning spilles hans idérigdom ut
mot den vanebundne slövhet som er de
fastboendes fare og fristelse. Hvorfor ser ikke
disse hjemfödninger alle de rike muligheter
for beite til saueflokken oppe i fjellskrentene,
hvorfor lar de av gammel seig vane dyrene
gnage marken svart nede ved fjæren, mens
fjellet står saftig av gress? Her må noe
gjöres! Og August gjör virkelig noe, hundrevis
av sauer får han på beite deroppe, en ny tid
dages for de fattige strandsittere. Da rammes
den gamle av Nemesis; den slumpens og
slöseriets ånd som har bestemt hele hans liv,
innhenter ham tilslutt midt i et virkelig godt
og nyttig tiltak. Bare en liten skjödeslöshet,
men skjebnesvanger: den vettskremte
saueflokk river ham med sig i avgrunden. »Et
hav av sau blev sjömannens död», heter det i
visen om ham.
Det er morsomt å se hvordan Hamsun
fornyer sig fra bok til bok ved det enkle men
lite anvendte middel å utnytte de erfaringer
som bare alderen kan bringe. Så langt fra
å tilstrebe noen anstrengt ungdommelighet
accepterer han fullt ut alderdommens faktum
og legger med den nytt land til sitt område.
Han som engang tok avskjed med de förste
50 år med et melodramatisk »Ærer de unge»,
har i 70-årene formet det humorfylt
selvironiske ordtak han legger i Augusts munn:
»En mann skal være gammel!» Med en kostelig
blanding av medfölelse og spott avslörer
han den aldrende eventyrer hvis store
selv-fölelse dekker så megen usikkerhet og tragisk
hjelpelöshet. Særlig vittig og inntrengende er
Hamsuns studie av gammelmannsforelskelsen,
dens ruinerende voldsomhet, dens komikk,
heslighet og patos.
Olav Duuns diktning har på sett og vis
stått Hamsuns nær. Både den blendende
artistiske form og hans
romantisk-naturalis-tiske måte å anskue menneskene på har rett
som det var vist slektskap med den eldre
mester. Men utviklingen har fört dem lenger
og lenger fra hverandre. Der finnes ikke
samfundssatire i egentlig forstand i Duuns
senere diktning, han koncentrerer sig mere
og mere om den individuelle sjeleundersökelse.
Stadig borer han dypere ned, förer sine lesere
gjennem mörke grubegange hvor de ofte
ikke skjönner hvor de skal hen, for så i
plutselige glimt, som ved eksplosjonen av en
magnesiabombe, å gi billeder som virker
som åpenbaringer av tingene som de virkelig
er. Av anlegg dypt skeptisk har han gjennem
al sin granskning av årsaker og
sammenheng fastholdt og med årene videre befestet
sin tro på den naturlige godhet hos
menneskene, selv om den bare hos
undtagelses-mennesket eksisterer i slik styrke at den
kommer til å bestemme et liv. Dette
undtagel-sesmenneske er han, siden han skrev Odins
historie, stadig og gledelig optatt av. I den
trilogi han nylig har avsluttet med romanen
»Siste leveåre» optrær det i en ung bondekones
skikkelse: sterk, enkel og ureflektert lydig
mot sitt rettsinstinkt, kommer hun i konflikt
med loven, som krever den enkeltes
underkastelse under en höiere felles norm. For
å redde fra undergang sin svake mann, Håkon,
som hun elsker, dreper hun hans far, hvis
innætte og listige ondskap truer deres liv og
lykke. Alle tror den gamle er omkommet ved
et ulykkestilfelle; men til sin mann betror
Ragnhild sannheten — og oplever at han ikke
kan bære den, men tar avstand fra henne i
dyp gru. Det er noe av konflikten fra »Et
dukkehjem» i dette, og Ragnhild reagerer
på en vis som Nora — hun går sin vei, til
lensmannen for å angi sig selv. Ragnhilds
skikkelse står klar og lysende; men Håkon
er en vanskeligere og ugreiere natur, og det
koster Duun meget og öiensynlig tungt
arbeide å gjöre rede for ham. Helt
tilfredsstillende er det siste bind av trilogien derfor
ikke blitt. Et inspireret arbeide er derimot
den lille bok »Eftermæle». Her viser Duun
en merkelig evne til å modernisere sin jorm.
Ikke forgjeves har han fulgt den tendens
430
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
