Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Et tre-år i norsk skjönnlitteratur. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Et t r e - å r i norsk s kj ö 11 n lit t e r a tur
som har gjort sig sterkt gjeldende hos os i
noen år, til å söke tekniske forbilleder i ny
engelsk og amerikansk litteratur. Hos våre
yngre forfattere har innflytelsen fra menn
som Aldous Huxley, Sherwood Anderson,
Ernest Hemingway o. fl. næsten fått
karakter av en farsott. Om flere må det sies at en
slavisk efterligning av forbilledets stil og
teknikk har fått træ istedenfor en personlig
og innholdsbestemt form. Det gjelder
selvfølgelig ikke Duun, hvis individualitet saktens
er sterk nok til å hevde sig under
hvilken-somhelst innflydelse. Som artistisk prestasjon
er sikkert »Eftermæle» det mest raffinerte
Duun har gjort. Det er William Faulkners
indirekte metode han anvender.
Hovedpersonen, en kvinne, treffer vi overhodet ikke, hun
er död da fortellingen begynner. Det er
ryktene om henne vi möter, og hennes söns
arbeide på å komme tilbunns i dem. Og frem
av de efterlevendes vidnesbyrd stiger
he-nes billede trekk for trekk til det står som
Kristusskikkelsen i en Rembrandtradering,
overgytt av det bleke forklarelsens lys som
en dikter formår å kaste over et miskjent og
mishandlet menneske. Denne kvinne er en
nær slektning av Duuns skjönneste
kvinneskikkelse, Odins hustru Ingrid, den svake
som er svak fordi hun er god og ikke istånd
til å bruke de våben som ondskapen har slik
övelse i å svinge.
Det ser næsten ut som der i de senere år
har funnet en utveksling av impulser sted
mellem Olav Duun og en annen utmerket
forfatter, den noen år yngre Sigurd
Christiansen. De kommer fra hver sitt miliö — der
kan neppe tenkes större kontraster enn Duuns
hövdingebårne Juvikingar og Christiansens
småby-borgere fra bedehusene og de trange
gater. Men de har nærmet sig hverandre i
sin menneskeopfatning, og de henter idéer
hos hverandre og gir dem ved omplantning
i ny jord anledning til rikere utfoldelse og
differentsiering. Således er der vei en viss
sammenheng mellem Sigurd Christiansens
lidenskapelige krav til selverkjennelse,
sannhet og rettferdighet hos menneskene og den
ökede interesse for etiske spörsmål vi möter
hos Olav Duun. På den annen side ser vi
hvordan en tanke som Duun ofte har
fremholdt i sine eldre romaner, den ekte
gammel-germanske forestilling at skade er skam,
spiller en avgjörende rolle i Christiansens
siste roman »Agner i stormen», såvel som i
skuespillet »Dydens have». Den unge kvinne
som er hovedpersonen i romanen har vært
utsatt for brutal sjelelig og legemlig
mishandling i sitt förste ekteskap. Og dette faktum
som hun selv er uten enhver skyld i, nedsetter
henne i omdömmet hos den mann hun siden
blir glad i, forövrig et höist ordinært
gjen-nemsnittsmenneske. Det er også slektskap
mellem den måte hvorpå de to forfattere
fremhever den svakeres rett, dens rett som
efter de sociale vedtekter har urett och har
gjort urett •—- ett valgslektskap som tjener
begge de fremragende forfattere til ære.
Også Sigurd Christiansen har tatt sin form
op til revisjon efter tidens krav, og for ham
er dette av særlig stor betydning, fordi hans
ærlige og personlige, men vidlöftige og
omstendelige stil stengte veien for et bredere
publikum til de skatte som hans tidligere
produksjon utvilsomt byr på. Hans premiebok
fra romankonkurrancen fra noen år tilbake
betydde i dobbel forstand et gjennembrudd
for ham; det raskere tempo, den större
knapphet og eleganse i komposisjonen har han
tatt med sig til senere böker. Vi sporer også
i dem en större frihet og overlegenhet, et
bredere syn, en dypere pust, som viser at den
plutselige utvidelse av lesekredsen har vært
gavnlig for ham. At noe i og for sig
verdifullt ved hans tidligere gjennemtrengende
og uttömmende behandling av stoffet kan
komme til å gå tapt ved den nye, mere
ekspressionistiske fremstillingsmåte, er på den
annen side ikke utelukket.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
