Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Nyere norske skuespill. Christiansen. Krog. Fangen. Grieg. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Alf Harbitz
med en spent ytre handling. Cecilie Darre,
et tappert, opriktig menneske, læge, skal ha
et barn, og hun har ikke tenkt på å gifte sig
med dets far. Hun forteller dette rolig og
likefrem til sine foreldre, hun tror sikkert de
vil forstå henne, for de er da fornuftige og
nokså frisinnede også. Men tvertimot, moren
blir gresselig ulykkelig og faren brutal. Dette
undrer Cecilie sig meget over, og dikteren
undrer sig med henne og er ytterst bitter på
hennes vegne. Leserne — eller tilskuerne —■
vil kanskje innvende at tilfellet ikke har noen
beviskraft, og at problemet er stillet naivt
op. Det er ikke så uhørt at det kan komme
dumpende et barn i en god borgerlig familie,
men det hender overordentlig sjelden at en
far opfører sig som godseier Darre. Men er
Helge Krog virkelig naiv? Ja, likeså naiv og
likeså troende som en rød radikaler i
åttiårene. Det er det rare med ham at han
litterært har sine forutsetninger i 80—90
årene, uten å ha innsuget den skepticisme
som fulgte efter. Men likefullt blir
problemdramaet stivt og villet for ham. En merker
det også på dialogen i »Underveis».
Teknikken er glimrende, men ordene blir teater.
Helge Krogs store innsats er de moderne
komedier om erotikk, På solsiden, 1927,
Blåpapiret, 1928, Konkylien, 1929, og Treklang,
1933-
Her er alt bevegelse, men uten »handling».
Mennesker møtes og går fra hverandre, men
det som virkelig hender det hender i deres
sinn, og det ytre opbrudd blir nesten
likegyldig. I »Treklang» går Agnete sin vei med
ordene: »Ja-ja. — Adjø så lenge.» Det som har
vært, er dødt. Dramaet er alt spilt. Men
slik er det hele tiden: Selve bevegelsen,
bølgegangen, er alt. Det som bølgen velter på
sin vei, står i andre dramaer, ikke i Helge
Krogs.
Og denne bølgegang, som hans komedier
handler om, er den frie kvinnelige erotikk.
Det er den erotikk, hvor eiendomsforholdet,
det kvinnelige livegenskap, er ophevet.
Mennene har alltid prist den trofaste kvinne, selv
kunde de være fete og skallete, dumme og
småsimple, men de tok allikevel kvinnens
kjærlighet som en selvfölge, og mennene og
de andre kvinner med dem fordømte strengt
den utro hustru. Helge Krog gir henne fri,
og han sier at nettop da er hun verd å vinne,
og da er det en lykke om hun blir hos en. Men
hun har sin fulle rett til å gå når hun vil,
og det er ikke noe som heter troløshet. Det
er ikke noen plikt i kjærlighet, følelsen har
sin egen lov, og hvis den dør, kan mannen
takke sig selv for det, og han har ikke noe
krav på henne.
Hvorfor dør kjærligheten? Mannen
skjønner det ikke. Hvad har han sagt, hvad har
han gjort? Med ett ser han skuffelse i hennes
øine, og litt efter sier hun at hun må nok gå,
hun kan ikke bli lenger hos ham, hun elsker
ham ikke. Helge Krog gir henne ridderlig
lov til å bli skuffet og gå videre — vi er
alltid underveis.
Denne sin romantikk bygger han på
op-riktigheten hos moderne mennesker. De lyver
ikke for hverandre, pynter ikke på sine
motiver, gjør sig ikke finere enn de er. De lyver
heller ikke på livet, bruker ikke store og
glansfulle ord.
Det moderne menneske hos Helge Krog
krever i grunnen bare av sig selv at det skal
være ærlig, si fra.
Ærligheten er det som skiller Krogs moderne
romantikk fra den gamle. Og at det ikke er
noen lek med følelsen. I den gamle var det
lek, og der var allslags blomster, for da så
en på menneskehjertet som et stykke vill og
fantastisk natur, og det blev svermet, flagret
og rast. Det var slett ikke fusk hos dikterne,
når de artistisk bygget sine billeder på leken,
på innbilningen. De vilde ikke ha forstått
Helge Krog, som samtidig dyrker den
suverene følelse og vil trekke alt det vilkårlige
i menneskesinnet for en — nymoralsk —
domstol. De vilde synes at det var en
con-tradictio in adjecto. Men Helge Krog forstår
kanskje heller ikke dem.
Selv om han kan være et stykke av en
retthaver og av en moralist -— det spiller her
ikke noen rolle om det er ny eller gammel
moral — skader det ham ikke i komediene
om erotikk, fordi han står sympatisk overfor
sine personer. Ja, når hans personer bare
opfyller kravet om åpen og blomsterløs tale,
og ikke på noen måte er gammeldagse og
»dydige», kan Helge Krog strekke sig nokså
langt. Da hender det at han kan smile av
kvinnens alvor gjennem de skiftende
kjærligheter. Men bare en gang har han tillatt
sig å finne noe komisk i denne alvorsfulle
flyktighet. Det er i det grasiøse lystspill
»Blåpapiret». Men han kan forsvare det, om han
vil, for den søte tøvekopp Estelle er ennu
ikke blitt sig bevisst som moderne kvinne.
Hun har bare tatt det første skritt, er blitt
skuffet av sin mann, og nu søker hun i halv-
272
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
