Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Nyere norske skuespill. Roll Anker, Halvorsen, Braaten, Øverland, Christensen. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Alf Harbitz
N ini Roll Anker.
Skulde ikke kristendommen være fredens
religion? Hvad har vi prestene for, hvis de ikke
skal preke fred mellem menneskene, fred
mellem landene? Det er prestens hustru,
Cornelia, som svarer ham med bergprekenens
ord: »Velsigner dem som forbanner eder.» De
på den andre siden, heter det i stykket, de
er blitt narret likesom vi. Og kirken som er den
eneste makt som kan stanse krigen den sviker.
Krigen kommer, presten går med hæren,
men hans hustru handler efter
menneskelighetens, kristendommens, bergprekenens bud
til dets ytterste konsekvens. Og blir støtt ut.
Dramaet gir i tre akter et fortettet,
ekspresjonistisk billede av krigen, først utbruddet,
så redslene, så den onde fred. Det er enslags
billedsymbolikk, en rekke hissige og brokete
optrin trengt sammen i de tre akter. Noen
år senere vilde fru Anker formodentlig ha
brukt en mere »moderne» teknikk, skiftet fra
sted til sted og bygget hver scene op for sig.
Men stykket er som nevnt skrevet i 1921, og
da hersket ennu det gamle system. Det
følger av stykkets anlegg at hele dialogen er
ekspresjonistisk, likesom heftige strøk med
iltre farver. Kanskje er det ikke rent gält
å si at en slik teknikk passer godt for en
kvinnelig dramatiker med øre for
stemnings-farven i en replikk. Innledningen henger
riktignok igjen i de gamle former, den er en
treet, oplysende samtale, i det hele er det
noe søkende og usikkert over første akt. Og
senere kan optrinene slingre nokså meget,
men det er fart og farve over dem.
Komedien, som kom i 1923, er et skuespill
om komedianter. Med sin lette satire og
ironiske følsomhet kan det minne litt om Sven
Lange. Tonen leker mellem naturlig samtale
og teaterreplikk, stemningen mellem
virkelighet og skinn.
Skuespillerinnen Jolante vil ikke at hennes
datter Julie skal gå til scenen, det er en ekkel
metier, sier hun, og hun vil ha Julie til å bli en
pen og sikker og dydig, almindelig ung dame.
Hvorfor vil hun det? Å, det kan være meget
rart i morskjærligheten, blandt annet sjalusi.
Men Julie har teaterblodet i sig, hun øver
sig hemmelig, og da tiden er inne vil hun
spille komedie, hun vil spille alle morens
roller, få folk til å glemme henne. Hvorfor
denne grusomhet? Hun har fått vite at moren
står i forhold til en av sine kolleger ved
teatret, Falkendal. Det orker hun ikke.
Ved siden av denne handling går en annen,
forholdet mellem Jolante og Falkendal. Han
bryter med henne, han har fått »borgerlige»
lyster, hun heter Hetty Lassen og er rik og
elegant. Det varer en tid, men blir svært
tørt efter hvert, og han kommer tilbake til
Jolante. Hun har imens vært på vei nedover
i sin kunst, for hun trenger kjærlighetens
stimulans. Men nu spiller hun igjen, så folk
sitter og gråter.
Disse to handlinger er ikke arbeidet
riktig sammen, og det gjør at stykket virker
litt løsere enn det i grunnen er. I hvert fall
er det meget underholdende med sine pussige
typer og sin muntre malice.
I det politiske drama På arens mark —
1934 — tok fru Anker igjen et emne fra
krigen. Selve den virkelighet som ligger til grunn
for skuespillet er det her overflødig å gå inn
på. Det kan være det samme om
forfatterinnen har mere eller mindre rett i sitt syn på
de forhold som hun hentet stoffet fra.
Godseier og landbrukskonsulent Martin
Steman har på regjeringens vegne sluttet
avtale med en av de store krigførende makter
om salg av en del av landets produksjon mot
til gjengjeld å få gjødning, maskiner og annet
som det trenger. Så går regjeringen fra det
hele, den lar sig skremme av den annen part.
Steman blir harmfull over denne svik og gir
harmen luft i meget sterke ord. Affæren
slutter med at han, den rake mann,
fedrelandsvennen, blir gjort til forræder og skjelt ut i
hele pressen.
Også denne mannstonen, det voldsomme
politiske ordskiftet, behersker fru Anker.
I de psykologiske spenninger merker en
den nye lære. Som så ofte blir den av og til
noe skjematisk brukt, men fru Anker tror
iallfall ikke at et drama skal være likesom
en håndbok i psykoanalyse. Hun er kunstner,
skikkelser og skjebner blir et malerisk spill
for henne.
328
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
