Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Nyere norske skuespill. Roll Anker, Halvorsen, Braaten, Øverland, Christensen. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Nyere norske skues-pill
En kan iallfall ikke medgi at det kommer
klart frem. Heller ikke slår det noe levende
sinn mot en fra personene — de blir
personer, figurer, masker. En blir litt utålmodig,
når de efter norsk dramatisk skikk — er det
ikke her et lite tilbakefall hos forfatteren?
— vrenger sig. Det blir likesom hengende
utenpå, selv om det er komponert inn i den
indre sammenheng. Underlig nok kommer en
til at forfatteren skulde utformet skuespillet
enda mer som et underholdende og
effektfullt teaterstykke og ikke brydd sig særlig
med fascismens indre vesen.
Finn Halvorsens annet skuespill, Hyklere,
er bortsett fra siste akt adskillig finere og
dypere enn »Diktator». Det handler om
offentlig og privat moral, men uten å være
moraliserende, det sier bare at vi skal være varsomme
og ikke glemme at vi alle har noe vi gjemmer,
så vi for den saks skyld alle fortjener å bli
kält hyklere.
Redaktør Molland avslører en skattesvik
som en høitaktet mann, grosserer Solem har
gjort sig skyldig i. Solem skyter sig. Denne
sørgelige hendelse griper inn i Mollands eget
familieliv, fjerner hans barn fra ham og fører
til at noe skjult i hans liv blir opklart og
rammer ham hårdt. For tyve år siden blev
han skilt fra sin første hustru. Gjennem
anonyme brev hadde han fått vite at hun var
ham utro, enda med flere menn. Han er aldri
kommet riktig over det, og nu, tyve år efter,
får han vite at det var hans ånnen hustru
som dengang hadde skrevet de brevene for
selv å få ham. Dette sjokket er for meget for
Molland med hans svake hjerte. Han dør.
Men før han dør, arrangerer forfatteren et
opgjør som vi helst vilde ha sloppet. Vi vilde
også gjerne ha sloppet dødsfallet, som i dette
tillfelle er en lettvint og forstemmende
løsning.
Ellers er stykket klart og fast, og de
forskjellige motiver er med sikker hånd smidd
sammen til en helhet, uten at regnestykket
med de »sceniske krav» stikker for meget
frem. Forfatteren mener virkelig noe med
stykket, konflikten er hentet fra
virkeligheten, og menneskene i det tangerer iallfall
virkeligheten.
Oskar Braatens navn som dramatiker
hviler mest på XJngen fra 1911 og Den store
barnedåpen fra 1925. I begge disse skuespill
er det barnet det gjelder, barnet til
fabrikkjenten. Milja i »Ungen» blir forstyrret da
Oskar B r a at en.
hun har gitt ungen sin fra sig, for »det er
farlig for en jente ikke å ha et barn til å
passe på sig», og hun blir først menneske
igjen da hun får ungen tilbake. I »Den store
barnedåpen» er ungespørsmålet blitt en social
komedie. Jentene har meldt sig ut av
statskirken, fordi kapellanen er så hård og lei,
han går og leter efter »avgrunnens folk» og
revser pikene for deres synder. Men den lure
kirketjener Evensen får jentene til å melde
sig inn igjen, og da blir på en gang et helt
drøss av unger skrevet inn til barnedåp.
Denne jentenes streik er ustyrtelig komisk.
Konflikten mellem gamlepresten og den
altfor nidkjære kapellan og konkurransen
mellem kirken og de forskjellige samfund er
også skildret med bred, frisk, troskyldig
humor. Oscar Braaten har sagt sin hjertens
mening om det ene og det annet. Når vi ser
»Den store barnedåpen» opført, morer vi oss
altfor godt til å tenke, men efterpå går det
op for oss at det i komedien var både en god
preken om menneskelighet og en hel,
praktisk samfundslære.
Oscar Braaten ser på verden med
bunnær-lige øine. Han er »realist», fordi han fra sine
barneår vet at virkeligheten ikke er til å
komme forbi. Han vet at de som prøver å
331
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
