Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Nyere norske skuespill. Roll Anker, Halvorsen, Braaten, Øverland, Christensen. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Nyere norske skuespill
Arnulf Øverland.
Det sier nokså meget at en klok og meget
kultivert skuespiller som Halfdan
Christensen har en scenisk sukces med komedien
Ansigtet på ruten, 1929, fordi han er så
varsom og taktfull i bruken av de ytre midler.
Det er noe •— en kan kalle det klædelig
selvironisk i komediens ånd. Herregud, vi er nu
engang litt løse i fisken, la oss ikke ta for
høitidelig på oss selv og våre lidenskaper.
Stykket handler om en mann og hans to
koner, den forrige og den nye. Sluttopgjøret
mellem de to kvinner med mannen som en
skamfull tilhører er meget morsomt uten å
glide over i farsen, det balanserer ypperlig.
Dialogen faller lett og naturlig, den er nettop
så elegant og så dypsindig som den bør være,
forat en skal glede sig over den i øieblikket.
Men tragikomedien er og blir en desperat
form. Jasminerne, 1929, er visst dypere ment
enn »Ansigtet på ruten», ja kanskje har
forfatteren der gitt uttrykk for noe av sitt
inderste sinn. En vil her huske hans
fremstilling av mange moderne skikkelser. Men
mens en tragikomisk figur kan gjøre sig
glimrende i ensemblet, blir en snart trett av
ublandet tragikomedie. Vi krever simpelthen
—- og det taler til gunst for den menneskelige
natur — å få lov til bare å synes synd på den
det går gält med, uten å ledsage vår med-
ynk med noen besk latter over livet. Og vi
vil ha lov til å harmes uten å flire over
ondskapen. Noe slikt vil også forfatteren
føie, og derfor kommer det noe tilstrebt,
noe litterært anløpet over skuespillet. Det
er overmåte klokt tenkt og skrevet, men en
kjenner sig sulten efterpå.
Kristian Elsters to elskverdige lystspill,
Min höire hånd og Chefen, betyr så lite i hans
produksjon at det ikke er grunn til å gå
nærmere inn på dem her.
Av andre skuespill fra de senere år kan
nevnes Sigurd Hoels Mot muren, 1930,
ypperlig skrevet, men udramatisk, opført på
Nationalteatret. Videre redaktør Thorvald
Aadahls Den store skilsmissen, 1935, opført
på Nationalteatret, Eyvind Mehles Korset
fra Pem, opført på Det* nye teater 1929,
Hans Lyches komedie Himmelstigen, opført
på Nationalteatret 1922 og Anders Stilloffs
komedie Familien Kingel, opført på
Nationalteatret 1933. Ejlert Bjerke har utgitt en
rekke skuespill. Stein Bugge har kjempet
for nye retninger i den dramatiske kunst,
men en kan ennu ikke si om hans talent
svarer til hans vilje. Foreløbig virker hans
ekpresjonisme nokså skruet.
Mennene og ikke programmene vil avgjøre
det norske dramas fremtid.
333
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
