Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Gamle og nye navn i norsk skjönnlitteratur. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eugenia Kielland
mangel virkelig er grunnen til at den nye bok
tiltross for större teknisk og formel
overlegenhet virker mattere enn de nevnte
romaner.
Også titelfortellingen i Cora Sandels fine
og intense novellesamling »Månge takk,
doktor» kan ha falt visse av
kvinnesakskret-sene tungt for brystet — nemlig dem som
hevder at kvinnens frigjörelse först er fullt
gjen-nemfört når hun er »herre over sitt eget
legeme», i den forstand at hun har rett til ved
kunstige inngrep å avbryte et svangerskap
når det av en eller annen grunn faller
ubeleilig. Cora Sandels gjennemtrengende analyse
av et kvinnesinn viser hvorledes en slik ytre
frigjörelse kan bety undergang for mindre
robuste personligheter, som ikke formår å
drepe i sig visse instinkter med rötter dypt i
selve den kvinnelige natur. Også andre av
bokens noveller beskjeftiger sig med
spörsmålet om barnet. Fint, pussig, ömt og med den
vareste forståelse av dets vanskeligheter
skildrer hun barnets stilling mellem de voksne.
Enkelte fortellinger har en Strindbergsk
sarhet og fortvilelse, i andre lar Cora Sandel
sitt vidd spille — hennes humor er gledelös
og etsende, men er dog et meget verdifullt
element i den udmerkede forfatterinnes
kunstneriske utstyr, fordi den setter en deilig
liten strek av giftgrönt inn i det skjönne
men enstonige sorte og grå hvori hun maler
sine billeder.
For 8—i o år siden utgav Nini Roll
Anker en roman, »Prisopgaven», som
inneholdt en skildring av en manns lykkelige annet
ekteskap efterat han har brutt ut av et förste
meget uharmonisk. I bakgrunnen av
fortellingen, som vesentlig handler om den nye
hustrus forhold til stedbarna, skimter vi
skikkelsen av den förste hustru, Anna
Lie-gård, mörk og skremmende, en stadig trusel
mot ektefellenes lykke og fred. Nini Anker
har öiensynlig fölt at det siste ord i saken
ikke var sagt med denne ensidige
fremstilling, for i höst utgav hun en roman som gir
det kapitel av utviklingen som går forut for
»Prisopgaven»: de siste kriseår i Roar
Lie-gårds förste ekteskap. Den centrale skikkelse
er her Anna Liegård; og med den sjeldne evne
til forståelse som er et av Nini Roll Ankers
verdifulleste aktiva, har det lykkes henne å
levendegjöre denne kraftige og varme, men
steile og taktlöse kvinne. Vi tvinges til å
erkjenne hvor absolutt hun er i sin rett når
hun holder fast på sin mann, samtidig som
vi ser hvordan den fine, veke mannen er
dömt til med en naturlovs nødvendighet å
gå til grunne ved hennes side. Resultatet er
blitt en overbevisende fremstilling av en
konflikt hvor begge parter har rett ut fra sine
forutsetninger, og hvor lösningen blir desto mer
umulig: den ene kan jo ikke opnå denne »rett»
uten ved å tilföie den annen den blodigste urett,
den enes lykke betyr for den annen
elendighet, sorg og fortvilelse. Det er en intenst
skrevet og usedvanlig oprivende bok. Det
positive en leser får ut av den, er et krav på
forståelse og toleranse overfor andre
menneskers fölelse og synsmåter. Å lære sig til å
fole med andre, å se på tingene også fra deres
side, å anerkjenne andres behov som
like-stillede med ens egne selv om de strider mot
dem — det blir efter boken en skrikende
nødvendighet, det eneste frelsende middel mot
bitterheten og den drepende kulde som fölger
i dens spor . . .
Av de yngre forfattere har Aksel
Sandemose atter skrevet en underlig bok, like
underlig som dens titel, »Vi pynter os med horn».
Denne forfatter lider i sannhet ikke av mangel
på stoff; det som det skorter på, er kraft og
evne til å arbeide det sammen i en rimelig
romanform. I denne siste bok er han kommet
fra det ved å sikte ut av fortellingen en hel
mengde aforismer, allegorier, anekdoter, og
filosofiske betraktninger, og knytte dem til
de enkelte kapitler som små introduksjoner
eller epiloger. Selve beretningen handler om
et skib og dets besetning. Men det er såvisst
ingen almindelig sjöfortelling. Skuten er
under et slags skjebne, stadig inntreffer
döds-varsler, og en pervers dödslengsel herjer
sinnene. Den egentlige hovedperson er
»Gullhesten», et slags overmenneske,
kjempesterk, sindig og god, undtagen når alkoholen
gjör ham gal. Han har elsket en kvinne som
har bedratt ham, det er oplevelsen i hans liv,
og siden er det igrunnen ingenting som betyr
noe videre — forsåvidt er han i slekt med
Hamsuns Abel. Denne begivenhet har gjort
ham til menneske, men også vekket i ham
lengslen mot död og utslettelse. — Som ellers
hos Sandemose finner vi i boken glimt av
genialitet, særlig en innsikt i sjeldne sjelelige
tilstande som er helt ualmindelig. Men
forfatterens begrensning rober sig i det faktum
at praktisk tait alle hans personer er på et
eller annet vis unormale. Sunde sinn har
han ingen interesse for. Hans tilböielighet
til aldrig å gå av veien selv for det krasseste
526
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
