Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Gamle og nye navn i norsk skjönnlitteratur. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gamle og nye navn i norsk skj ö nnlitt er atur
ord en sjömann kan tenkes å ta i sin munn,
har fått Morgenbladets anmelder, C. J.
Hambro, til å karakterisere hans bok på en
måte som Sandemose finner ærekrenkende,
og han har derfor saksökt anmelderen til
mortifikasjon av uttrykkene. -—- Lars Berg
beskjeftiger sig i sin siste bok med et emne
som er interessant og viktig nok, nemlig
visse naturers sykelige trang til å hente sig
nydelse ved å pine andre, legemlig eller
sjelelig. Hovedpersonen i romanen er en slik sadist;
ved hjelp av sin erotiske tiltrekning og andre
bestikkende egenskaper knytter han til sig
en ung kvinne, for så efterat hun er blitt
hans hustru å pine og ydmyke henne på det
grusomste. Berg er sterkt interessert for
psykologi, men den nytilegnede kunnskap
overvelder ham forelöbig så han ikke får kraft til
den dikteriske omsmeltning som er
betingelsen for ali kunst. — Arthur Omre og Håkon
Bugge Mahrt fikk hver sin norske
ekstra-premie ved den internasjonale konkurranse.
Omre skriver fascinerende om en forbryters,
en forhenværende smuglers, försök på å
unddra sig övrighetens forfölgelse og igjen
få fast fot i det borgerlige samfund. Med stort
kjennskap til menneskesinnet viser
forfatteren hvordan mannens fortid reiser sig imot
ham, dels i form av skumle bekjentskaper fra
gammel tid som alltid er villige til å optre
som angivere, men enda sterkere gjennem
den uro og angst som piner og forfölger ham
og bringer ham til å forråde sig. Bugge
Mahrts bok er en psykologisk studie over
vennskapet mellem to unge menn. Hans
iretteleggelse av alle de forskjellige elementer
en slik vennskapsfölelse er sammensatt av,
vilde vært av enda större interesse hvis
det hadde vært förste gang den blev foretatt.
De siste år har bragt frem for publikum den
sjeldne forekomst, en ny kvinnelig lyriker.
Aslau Vaa’s to diktsamlinger viser oss et
klokt menneske som står lidenskapelig
anspent overfor de store grunnproblemer som
gjennem tiderne har satt menneskesinnet
i bevegelse: spörsmålene om livet og om döden,
om kjærligheten og den uendelige ensomhet,
om sammenhengen med jorden, og sinnets
frigjörelse gjennem viljen og erkjennelsen.
Dypt og smertelig levet virker denne kamp for
å feste i kunstens avklarede form både
arbeidet med å erkjenne og de resultater som
er nådd. Ut over psykologiens stadium kommer
Aslaug Vaa ikke; men en ureddhet som
kanskje er resultatet av psykologisk fri-
gjörelse, og som i virkeligheten betyr tillit
til livet, preger hennes opfatning både av
religiöse, moralske og erotiske spörsmål.
Og hennes evne til å finne nyanserte uttrykk
for sinnets bevegelser er utvilsom.
Av en hel ånnen stopning enn de siste, av
psykoanalysen sterkt påvirkede skribenter
er landsmålsforfatteren Inge Krokann. Alt
med sin förste bok, som kom for seks år siden,
vakte han berettiget opsikt. Det var en svær
roman fra bygdelivet på reformasjonstiden,
som viste ikke alene en beundringsverdig
evne til sterk og levende miljöskildring, men
også et fint poetisk sinn, og en fantasi som
formådde å smelte natur og folkeliv inn i et
felles syn av halvt mystisk-religiös
farveleg-ning. Hans sprog var en malerisk, men nokså
besværlig trønderdialekt, som bidrog til å
öke inntrykket av kraft og originalitet.
Kro-kanns senere böker har stort sett bekreftet
det förste inntrykk. I sin siste roman
»Blod-roter» behandler han igjen
bygdementaliteten, særlig de fastboende bönders tendens
til mistro og hat overfor innflytteren. Han
skildrer hvorledes en slik fölelse kan utvikles
og styrkes ved suggesjon inntil den förer til
et oprorende justismord. Boken svekkes en
del ved uheldige innslag av aktuelt stoff og
har derfor fått döie adskillig kritikk.
Et fysiognomi en ikke glemmer når en
först har fått öie på dets egenart, finner vi
hos lyrikeren Emil Boyson. Denne dikter
har ikke hatt lett for å gjöre sig gjeldende;
en ungdomsroman gikk upåaktet forbi både
kritikk og publikum, og to-tre diktsamlinger
har bare vakt opmerksomhet i en meget
eksklusiv krets. Og rimelig nok, diktene er
vanskelige og forekommer ved förste gangs
lesning kunstige og skrudde, med sjeldne
orddannelser og vrien setningsbygning. Men en
sterkere fordypelse overbeviser en om at
dikteren med disse rare vendinger har nådd
sitt mål, nemlig å gripe og fastholde tanker
og stemninger så vage og flyktige at det er
ytterst vanskelig å finne artikulerte uttrykk
for dem. De beste dikt er kanskje
elskovs-diktene, som avspeiler en edel og dypt
menneskelig opfatning av kjærligheten, like langt
fra sensualistenes losning av erotikkens
problem som fra eldre tiders over-åndelige
krav. I höst sendte Boyson ut en underlig
bok, »Yngre herre på besök», en fabel kailer
han den selv. Den er formet som en roman,
men er sterkt lyrisk og filosofisk i anlegg;
vei finnes der en handling, men den er så
527
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
