Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Dekorasjonen i det nye krematorium i Oslo. Et hovedverk av Alf Rolfsen. Av Else Christie Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Else Christie Kielland,
gitt penger til formålet. Dertil har vi hatt
stimulerende offentlige konkurranser, først den
om krematoriets utsmykning, som Rolfsen
vant og nu har utført, og for et par år
siden en om dekorasjoner i vestibylen i
det nye universitet på Blindern, som Per
Krohg vant og nu maler al fresco. Endelig
har vi den nylig avsluttede konkurranse
om dekorasjoner i det nye rådhus i Oslo.
Når jeg på denne måten har regnet op
hovedarbeidene i norsk veggmaleri, så er
det for å vise at her skjer noe rent ytre
sett, hvilket er en betingelse for den indre
vekst.
Fadder til vår første fresko — Revolds i
Bergens børs — var Henri Matisse. Matisse
slo en pel gjennem det naturalistiske
perspektiv, og derved kunde hans lære netop
bli fruktbar for en slekt som skulde
komme til å arbeide med veggmaleri. Det
naturalistiske perspektiv som lager hull i
flåten, må være en-fiende av veggen, som
er til for å begrense. Studerer vi kunsten i
monumentalmaleriets store tider,
middelalderen og den tidlige renessance, ser vi at
dets mestre alitid hadde en stor ærefrykt for
flåten. Hele veggen er for dem like
betydningsfuld og på denne ubrutte flate skapte de
sine rumlige billedfremstillinger. Matisse
viste de unge malere at det går an å
kaste bort det naturalistiske perspektiv
og allikevel skape rumlige billeder, hvor
rummet ganske enkelt bygges op ved at
to eller flere plan skjærer hverandre. En
gammel lære, men ny i vor tid og av
største betydning; bl. a. kom den i høi
grad Bergens børs tilgode. Men denne
Matisses gylne lære blev ikke alltid fulgt,
og kvaliteten av våre fresker varierer
meget. Alf Rolf sen selv har vært inne på
farlige spor i de klassisistisk betonte
Laugs-salsdekorasjoner, hvor han laget titteskap
for de forskjellige håndverksgrener. Møtet
med den danske maler Georg Jacobsen,
for tiden ekstraordinær professor ved vårt
akademi, har så i de senere år øiensynlig
vært av stor betydning for ham, og hans
utvikling frem mot krematoriedekorasj onen
er avgjort gledelig.
De som har sett krematoriet før
utsmyk-ningen, vet hvilket dårlig rum det var
arkitektonisk sett. Det virket trykkende og
uten karakter. Hvelvet hadde ingen
spens-tighet, rummet var hverken høit eller
lavt, kort eller langt, —■ en ubehagelig
like-verdighet overalt. Det er nu som
forvandlet, det har fått dimensjon, hvelvet
løfter sig ved hjelp av den dypblå himling,
og fonden har fått høide og reisning ved en
ypperlig proporsjonering av dekorasjonen.
Her ser vi således resultatet av Rolfsens
beste egenskaper, logisk tenke-evne og
arkitektonisk følelse; det er disse
egenskaper som bærer krematorieutsmykningen.
Hvad har han så gjort? Det gjaldt å få
hvelvet til å løfte sig, og hans motiv var
nattehimmelen med dens uendelige dybder.
De dypeste mørker har han konsentrert
øverst i hvelvet, samtidig som de foran,
nær fondveggen, og bak, nær
inngangs-døren, i store buer skjærer helt ned til
sideskibenes arkader. Kombinasjonen av
linjer og fordelingen av lyst og mørkt —
av stor virkning er således den lyse
stjerne-tåke-ringen — alt er med og gir høide til
hvelvet. Ja det virker faktisk langt også,
fordi det på midtre arkade har sitt høieste
lys, så vi narres til å tro at det er stor
av-stand herfra og til største dybde, altså ved
inngangsdøren, ved fonden og midt i taket.
Det er en ypperlig løsning, og taket får den
nødvendige stoffvirkning og rikdom ved
en fantasifull variasjon av krystall-lignende
geometriske motiver. De gir ved assosiasjon
en fornemmelse av himmelhvelv, univers,
hvor imitasjonens vei aldri vilde ha ført
frem.
Bare ett sted i dekorasjonene møter vi
en ren hvit flate, nemlig i det smale hvelv
over katafalken, og hvor dette hvite
møter hvelvets største dybde, er
guddoms-symbolet, hånden, anbragt. Op mot dette
418
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
