Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Av siste års romanhøst i Norge. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eugenia Kielland
Jørgen er ensom fordi det ikke finnes noen
som ligner ham og som han kan dele med.
Men samtidig er han ved de intimeste bånd
knyttet til menneskene, fordi hans ytterst
mottagelig sind opsuger i sig inntrykket av
andres skjebner og gjenoplever dem med en
intensitet som var det hans egen. De lar ham
ikke i fred, de optar hans sind dag og natt,
til han har klarlagt dem og gjort dem til en
del av sitt indre verdenssystem. Men fordi
han lukker sig sammen i ensomhet omkring
disse oplevelser, blir hans sind fylt til
bristepunktet, og den ustanselige spenning av alt
som sprenger på gjør det bydende nødvendig
for ham å få et middel til avlastning. Dette
finner han i »drømmen» — en demrende
forventning om engang å kunne gi form til alt
det mangfoldige liv han rummer, en alltid
sikrere tro på en slags personlig utvelgelse, et
kunstnerkall. Denne troen slår op i ham som
en flamme i »bebudelsens hellige og
forunderlige tider», for å synke til en smertefull og
engstende tvil når sindet kjølner. Hvor skal
han finne sin form, hvor går hans vei!
Billedhuggerkunsten som han først har vært draget
mot, forkaster han som altfor enkel til
å uttrykke »menneskesjelens grenseløse
rik-dom, smerten, henrykkelsen, seiren, skammen,
nederlaget og døden». »Men fantes det noen
mulighet for å erstatte den? Hvordan skulde
et menneske, selv om det var kalt til det av
skjebnen — kunne uttrykke sitt eget sinds
mangfoldighet, slik at menneskene kunde se
på det med de samme følelser og forstå det
med den samme medlevende og medskapende
henrykkelse eller smerte».
For å finne fotfeste gir han sig til å lese de
store kunstneres biografier. Det er helt
uten-for hans tanke å dvele ved de ytre triumfer
og seire de opnår. Det som optar ham er å
se hvor dyrt det koster å være en av de
ut-valgte. Men han merker sig også hvad de
har igjen for kamp og konflikter — det å ha
skapt noe som er »en gave til menneskene,
gitt av en rikdom som ingen fattigdom og
frost hadde kunnet utslette. En gave av
skjønnhet og visdom, betroelse og trøstefull
medviten.»
Jörgens demrende forestillinger om en
kunstners opgave kommer frem under en
samtale med broren, som er musikalsk og håper
å gjøre det fint i den bransjen. »Har du aldri
tenkt på at du skal uttrykke noe med
musikken din», spør Jørgen. »Noe som bare er
ditt — som ingen aner før akkurat du sier
det?» Dette at kunstneren vet mere om livet
enn andre kommer han ofte tilbake til.
Bethoven for eksempel, må han ikke ha visst noe
som ingen andre visste før ham, noe om
livet? »Det var livet selv det kom an på.
For det var det han skulde tjene. Det var
fra det han skulde erobre hemmeligheter
som han kunde gi videre, til opreisning og
styrke for de mennesker som hadde bruk for
dem, men ikke selv kunde finne dem. Han
skulde ta fra livet og gi til livet».
Det liv Jørgen har å ta av, er jevnt og
enkelt — en gymnasiasts hverdagsliv i et
trangt lite hjem i en småby. Men mangelen
på store begivenheter opheves ved
intensiteten i selve oplevelsen. Centralt i hans
ungdomsliv står tante Eva, en slektning som
har hatt en særlig tung og bitter skjebne.
Jørgen er forelsket i henne uten selv å ane
det, og denne følelse skjerper ytterligere hans
evne til medlevelse og medfølelse, til
gjennem-tenkning av problemer, til granskning av alle
livets muligheter. Da tanten reiser bort, får
han en kort tid en fortrolig i en ung pike
blandt sine skolekamerater. Men uendelig
bittert merker han at det egne og avstikkende
i ham, det som i egentligste forstand er ham
selv, det forstår hun ikke, det skremmer
henne bare. Også vennen Rolf Thygesens liv
og konflikter lever han lidenskapelig med i,
skjønt også dette vennskap ender med å
bekrefte Jørgens fundamentale ensomhet.
Vakkert fremstilles det hvordan han en dag
opdager moren — som menneske og gjenstand
for medfølelse, ikke bare som mor. I det
hele er det over skildringen av det lille
hjemmet en sjelden ømhet, en høi og ren luft.
I ensomheten efteråt Rolf Thygesen har
fjernet sig fra ham, er det at Jørgen blir
endelig klar over at han skal bli dikter.
Stoffet strømmer på ham overveldende rikt,
skremmende og bydende — det er spørsmål
om skyld og ansvar, offer og soning, urett og
rett han må ta op til kunstnerisk utformning.
»Selv en liten del av opgaven krevde mer av
ham enn han kunde yde idag. Og allikevel
visste han at den ikke kunde avvises. For
nettop den var utvelgelsen. Den var målet
han skulde gå frem mot — ikke bare for sin
egen skyld — ikke bare av egoisme — men
også for andres. For at de svake skulde få
styrke, for at de uskyldige ikke skulde
dømmes. Og forat han selv skulde gå opreist
gjennem livet. Eller iallfall forsøke å gjøre
det».
490
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
