Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Norges nyeste historie. Av Magnus Jensen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Magnus Jensen
sosiale reformer får vi høre om diktning,
kunst, arkitektur, vitenskap, idrett o. s. v.
—-men han ser ikke den enhet som binder det
hele i hop. På slik vis blir skildringen, enda
den ofte er framifrå dyktig gjort i
enkelt-heter, utvendig og planløs, en fotografisk
studie av tiden og ikke en kunstners arbeid.
Nå kan Keilhau med full rett si at
opp-gaven for ham er vanskeligere enn for en
historiker som behandler et tidligere
tidsavsnitt. Denne siste får et stoff overlatt som er
siktet av mange. Han løper mindre risiko
for å drukne i rikdomen. Dessuten kommer
konturene i det historiske landskap
tydeligere fram når en har det på avstand.
Nåtids-historikeren skal ta seg fram i et kildemateriale
som på den ene siden er altfor rikt, så det
er mest uråd å skille vesentlig fra uvesentlig,
mens det på andre områder er rent for
spinkelt, fordi mange av de forhold som griper
sterkest inn i historiens gang, er av en så
ømfintlig natur at det er umulig eller
vanskelig å få fullstendige opplysninger. En annen
vanskelighet er at heller ikke linjene i
europeisk historie i denne tiden er fullgodt
klarlagt. Nettopp for den vitenskapsmann som
ikke vil nøye seg med å skrive om hva som
hendte, men som også vil finne de
dypere-liggende årsaker til det, er den
sammen-liknende historieforskning uunnvaerlig.
Keilhau nytter forresten i altfor liten grad de
muligheter han har i denne retning.
Utvik-lingen i norsk næringsliv, politikk og kultur
settes mest aldri i forhold til europeiske
tilganger uten der hvor sambandet er direkte
og åpenbart.
Kanskje skyldes denne mangelen på linje i
framstillingen også i noen monn tiden selv.
Før Verdenskrigen var det nok strid og bitter
strid på mange områder; men i vesentlige
ting bygde det intellektuelle aristokrati, og
til det hørte førerne for alle politiske
retninger, på samme kulturgrunnlag. De fleste
trodde på demokratiet, og
moralgrunnset-ningene var stort sett de samme.
Verdenskrigen ble innledningen til en revolusjonær
epoke. Svingningene har vært så voldsomme
og så hyppige at det er ikke greitt å finne
noen sammenheng. Vi har opplevd den
gradvise forråelse under Verdenskrigen, det kaos
som ble resultatet, den billige
kulturoptimisme i høgkonjunkturens og folkeforbundets
storhetstid i slutten av 1920-årene, fortvilelsen
under verdenskrisen etterpå,
avsperrings-politikken, planøkonomi og sosiale eksperi-
menter som rådbøter mot arbeidsløsheten og
den ustanselige redsel for en verdenskatastrofe
som radio og presse hamrer inn i oss i dag.
Vi har sett hvordan demokratiet i land etter
land har måttet gi plass for et hensynsløst
diktaturstyre, hvordan den moderne
reklamekunsts kjenskap til massepsykologi blir tatt
i nye politiske og moralske idérs tjeneste,
så nye mennesketyper formes så lett som
bronse i en støpeform, og hvordan den
retts-trygd som det har tatt hundreår å bygge opp,
rives ned i en fart. I en slik tid er det ikke
lett å finne seg til rette i tilværelsen. Vi vet
ikke hvor det bærer hen, og da er det heller
ikke mulig å trekke opp faste linjer som fører
fram til og peker videre utover det liv vi lever
i dag. For historikeren må ha fast grunn
under føttene, han må i hvert fall føle det
som han har det, og han må skrive ut fra
et sikkert og fullstendig livssyn. Han må tro
at han vet hvordan utviklingen vil gå i den
tiden som kommer. Ut fra et slik fasttømret
verdenssyn skrev Gibbons, Voltaire og
Holberg i det 18. århundre, Mommsen og
Miche-let, Marx og Buckle i det 19., for det vi kailer
historieoppfatning er i virkeligheten alltid i
sin dypeste grunn vår oppfatning av
framtiden. Nå er det rett nok så at ingenting av det
som skjer i dag behøver å undergrave vårt
livssyn. Vi kan regne med at det er en slags
febertilstand som verden vil komme over i
løpet av femti år eller hundre år; men hvor
fast forankret en slik tro enn er, hjelper det
oss lite hvor oppgaven er å forklare det korte
tidsrom på 25 år som ligger nærmest forut
for vår egen tid.
Hos Keilhau merker vi ellers ikke mye til
denne forvirringen. Han skriver som om tiden
etter 1930 ikke eksisterte. Det skyldes til
dels forhold som gjør seg sterkere gjeldende i
Norge enn i noe annet land. Den optimistiske
liberalisme i det 19. hundreårets borgerlige
kultur er fremdeles fullt ut levende her, og
Keilhau er en av dens fremste representanter.
Boken faller ganske naturlig i tre deler:
førkrigstiden, Verdenskrigen og
etterkrigstiden. I førkrigstiden er hovedvekten med
full rett lagt på den sosiale og økonomiske
utvikling. Minst verdifull er det lange avsnitt
om jordbrukets historie. Jeg kunne tenke meg
at kildene vesentlig er artikler i fagpressen og
publikasjonene fra statistisk byrå. Kapitlet
blir derfor, som det lett må bli for en som ikke
har jordbruksopplæring, svært teoretisk. Vi
får høre om kampen mellom »det svake» og
614
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
