Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Norges nyeste historie. Av Magnus Jensen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norges nyeste historie
»det sterke jordbruk», mellom tilhengerne av
øket kornbruk og de som holdt på de gamle
produksjonsformer; men det som egentlig
har noen interesse, virkningene av denne
diskusjonen hører vi lite om. I virkeligheten
har det vel neppe föregått noen
strukturforandring i det norske jordbruk i de siste
40 årene. Vi har tatt en jevn utvikling med
større kapitalinnsatts i forskjellige former.
Uthusene er større og lysere, feslagene bedre,
maskindrift mer alminnelig, naturgjødsla blir
bedre tatt vare på og kunstgj ødsel nyttet i
større monn enn før, det blir importert mer
kraftfor, melkebehandlingen står høgere og
fordelingsapparatet er bedre utbygd; men
noen egentlig forskyvning i forholdet mellom
korn- och melkeproduksjon har ikke funnet
sted. Det viktigste nye er at grønnsak-,
frukt-og bærproduksjon nå spiller en mye større
rolle i landbrukets økonomi.
Klar og god er derimot skildringen av
fosse-utbyggingen, framvoksteren av den
kjemisk-metallurgiske industri og den politiske kamp
omkring konsesjonslovene. I tiden omkring
1905 ble norske fossefall i stor utstrekning
kjøpt opp av utenlandske selskaper. Folk så
den gang på disse naturherlighetene som
nøkkelstillingene til vårt erhvervsliv, og ble
redde for at vi skulle tape vår økonomiske
uavhengighet. Formålet med
konsesjonslovene var å hindre en slik utvikling.
Utlen-dinger skulle ikke få kjøpe fosser, malmfelter
og skoger uten spesiell tillåtelse fra den norske
regjering. Dessuten skulle disse
naturherlighetene falle tilbake til staten etter en nærmere
fastsatt tid. Innen venstre var man
imidlertid redd for storkapitalen enten den var
fremmed eller norsk, og fikk satt igjennom
at de samme vilkår skulle gjelde i begge
fall. Som overbevist liberaler er Keilhau i
det hele mot en slik innskrenkning av kapitalens
frihet, og han mener at det er et misgrep
som har gjort stor skade. Følgen har vært
at den private fosseutbygging stoppet opp,
og dermed også den industrielle ekspansjon
som var kommet så godt i gang etter
år-hundreskiftet. Til en viss grad er det mulig
at dette er riktig. Det er alitid uråd å vite
hva som ville ha skjedd under forutsetninger
som ikke finner sted; men jeg tror nok at
virkningene er overdrevet. Det er andre
momenter i denne sak som veier tyngre enn
konsesj onslovgivningen.
Verdenskrigen har han selv gitt en utførlig
skildring av tidligere i en bok som ble ut-
arbeidet for Carnegiefondet. I ganske viktige
punkter ser det for meg ut som han har
endret f ramstillingen. Carnegieboken gikk
sterkt i rette med den norske venstreregjering,
hvis sjef var Gunnar Knudsen, fordi den ikke
i tide hadde forberedt landet for den lange
krig ved å sørge for lagre av korn, kuli,
olje og andre livsviktige år råvarer. Dette var
selvsagt bebreidelser som skyldtes mangel på
fordypelse i emnet. En hvilkensomhelst
regjering som i tiden fra 1906 til 1914 var
kommet med framlegg om store uttellinger
av statskassen til lagring av varer, ville blitt
skyllet bort av en bølge av latter. Dessuten
ville en slik permanent beredskapspolitikk
krevd store inngrep i næringslivet. I »Vår
egen tid» er den generelle anklage for
manglende forståelse av krigsfaren bibeholdt; men
de skjebnesvangre følger av denne
uforstanden er for storpartens vedkommende fait
bort. Det som blir tilbake, er at
finansministeren ikke gikk med på et forholdsvis gunstig
tilbud om et statslån i utlandet i begynnelsen
av juli. Slik som situasjonen utviklet seg,
var dette selvsagt uheldig; men hvis det ikke
var blitt krig, og på det tidspunkt trodde
ennå de færreste av de ledende europeiske
statsmenn at Sarajevo-mordet skulle føre til
krig, hadde det vært en like stor feil å avslutte
en kontrakt i en uro tid.
Keilhaus utgreiing av det nordiska
sam-arbeid og dets betydning for Norge er helt
utmerket. Den diplomatiske støtte den svenske
og danske regjering gav vårt land i 1916, da
en norsk resolusjon om ubåtene skapte en
kritisk situasjon i forholdet til Tyskland, var
sikkert av den største verdi. Det eneste vi
kunne ønske bedre belyst, er
vareutveks-lingen mellom de tre nordiske land i de siste
krigsårene. Helt riktig er sikkert også den
forklaring ban gir på at Sverige og til dels
også Danmark kunne føre en mer
prinsipp-fast og uavhengig politikk i forhold til
entente-maktene enn Norge. For Sverige var det av
vesentlig betydning at utførsla til Tyskland
kunne foregå fritt. De mange engelske brudd
på de folkerettslige prinsipper som trygde
handelens frihet, virket derfor som minst
like store overgrep som den tyske ubåtskrig.
Dessuten var stemningen innen den svenske
overklasse tyskvennlig. Følgen var at den
svenske regjering med alle midler måtte
sette seg mot handelsavtaler som begrenset
eksporten til centralmaktene. Norge var
derimot økonomisk avhengig av vestmaktene,
615
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
