Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Gerhard Gran och Samtiden. Av Jacob S. Worm-Müller
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jacob S. Worm-Muller
ha sine tillokkelser og sine fordeler under visse
omstændigheter. Men sigter man mot varig
besiddelse, så må der andre middler til: en
planmæssig og aldrig hvilende forførelse. —- Der er
især to ting, tror jeg det gjælder altid at ha i
sigte: Aktualitet og memoirer; det tilfredstiller
de vigtigste nyfikenheter hos et dannet
publikum, har man i hvert hefte noget av det, så kan
man læmpe adskillig hård kost indimellem.
Var det en fast plan i hans redaksjon,
stivnet den ikke til noe system, han sørget
alitid for avveksling og aktualitet og lot
sig ikke binde av noe skjema. Det var en
helt riktig redaksjonsmåte, at han stadig
fornyet formen, det gjorde, at tidsskriftet
alitid virket ungt og oprindelig.
Med den ilte årgang begynte en ny
fase i »Samtidens» historie, idet Gran 1900
flyttet til Kristiania som professor. Det var
en vanskelig omplantning, men det lyktes,
og det skyldtes i høi grad William Nygaards
varme interesse, store kulturelle forståelse
og hans sinns noblesse. Han fortjener en
høi plass i »Samtidens» historie som dens
gode venn og forlegger gjennem 40 år.
Det er tydelig å merke at tidsskriftet
likesom fikk større vingefang, selv om
økonomien ennu var bekymringsfull og
voldte Nygaard tap. Det skjer en hel
fornyelse av dets medarbeiderstab og vi
møter straks mange nye navn. Og nå
fikk Gran endelig anledning til å realisere
sin store idé å omskape »Samtiden».
Jeg har i fjorten år gått og sukket over den
kummerlige plass, jeg har hat i »Samtiden» — i
forhold til den store opgave, som dog alltid har
foresvævet mig,
skrev han til Bjørnson 24de september
1903. Hittil var »Samtiden» utkommet i
12 hefter på ca. 480 sider. Det var altfor
lite, særlig efter at artiklerne begynte å
strømme inn. Enkelte måtte ligge over et
år og mange verdifulle ting måtte avvises.
Gran tenkte først på å låge et aksjeselskap
på 50 000 kroner. Det endte med at
Nobelkomiteen for en tid støttet »Samtiden»
med 2 000 kroner om året. Gran blev
derved satt i stand til å øke tidsskriftet
med en tredjedel, til 10 hefter å 4 ark.
Dette — mente han — vilde gi ham
anledning til istedenfor de alitid lidt
tilfel-dige gløtt ut i verden å gi et helt
verdensbillede.
Den største forandring som skjedde fra
1904 var imidlertid at politikk nå blev
tatt med. Gran var klar over at tiden var
inne til en omlegning. Uten politikk vilde
»Samtiden» i lengden bli en avsporet
samtid. Han likesom været de store
begivenheter innen- og utenlands man stod overfor.
Men »Samtiden» måtte ikke bli et
partiorgan. Det var derfor ingen ånnen vei å
gå enn efter engelsk mønster uten
forbehold å åpne »Samtiden» for saklige artikler
fra et hvilket som helst standpunkt.
Dermed begynte »Samtiden» å skifte karakter.
Det hadde hittil vært overveiende
litterært. Fra 1911 og enn mer fra utbruddet
av verdenskrigen fikk politikken en stadig
økende plass, så meget mer som
litteraturen gjennem »Edda» fra 1914 hadde
fått et nytt forum, men de litterære
artikler vedblev og vil alltid være en av
hovedstrømningerne i »Samtiden».
Og nå kom endelig Bjørnstjerne
Bjørnson med. Han hadde i 1902 en halvsides
motlegg mot Jørgen Løvlands artikkel om
Ueland — det var i virkligheten om målet
— men på den, skriver Gran,
var der 3 trykfeil og du skrev til mig at du
var blit ræd og at vestigia terrent. — Nu får du
glemme disse vestigia og i januar 1904 gå ind i
hulen slik at det merkes over det hele land. Og
så er du så snil og sender mig et par ord om at
det er et godt arbeide at få et slikt tidsskrift
istand.
Det første negtet som før nevnt
Bjørnson, men ut på foråret kom han stormende
som et aprilvær og strødde artikler om sig.
Den første var den berømte: »Forhandling,
bare forhandling», som var et skarpt
angrep på Ernst Sars, som svarte såret, så
fulgte et motlegg mot Løvlands artikel
162
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
