Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Edvard Grieg. Av Signe Svanöe Petander
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Edvard Grieg
Grieg og Björnson. Pennetegning av Erik Werenskiold.
bens hall. Tross den buldrende uhyggen
sitter man likevel lattersprengt over det
grotesk-humoristiske innslaget. Det
virkelig tragiske fins i andre av hans verker, som
i kamp og sjelenöd presses fram i
innestengt-heten og tungsindet blandt de vestlandske
fjellene. Som i strykekvartetten, og den
store balladen for piano, opus 24. Den er
formet som en rekke variasjoner over en
folkevise fra Valdres. I det förste temaet
kommer melodien helt uforandret. Men
hvilken harmonisering! Lag under lag av
drömmetung, dunkelgyllen klang, glidende
lys- og skyggereflekser, mens bassen i
kromatisk linje suges alltid dypere ned i
rugende melankoli.
Grieg hadde hösten 1875 mistet sine
foreldre, og for ham som var så inderlig
festet til barndomshjemmet, ble det en
rystende oplevelse. Den satte sitt preg på
komposisjonene fra den vinteren. De seks
Ibsensangene kom kort etter balladen. Ved
diktene »Borte» og »En Svane» hadde
Ibsen en ung kvinne i tankene, hun som
var hovedmodellen til Agnes i »Brand».1
Hun hadde en sårt, sjelfull ynde og noe
ömt kvinnelig som har grepet mannen i
ham. Men Ibsen var gift, og denne lyse
kvinneskikkelsen ble en hemmelig dröm i
hans liv. »Borte» antyder avskeden mellom
dem. Året etter fikk han vite at hun var död.
I den tiden kom »En Svane». Grieg har
sikkert ikke visst det minste om dette. Men
med sin geniale intuisjon har han nettopp
fått fram det hemmelighetsfulle, lukkede i
stemningen. Det er som han har bygget hele
den förste sangen over det klanglöse ordet
»Borte». Store kvintsprang i melodien
maner fram en hul, ödslig tomhet, stigende
terser svever i smertelig undren. Intet blir
uttalt, kjenslen bryter ikke fram, man står
bare og stirrer ut i mörket og kan ennu
ikke fatte at det er forbi. Og alt er gitt så
knapt, dempet og antydet, det bare så vidt
glimter i noen kaldt blågrönne akkorder
1 Se Francis Bull: Ibsens sjelelige krise.
253
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
