Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Edvard Grieg. Av Signe Svanöe Petander
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Signe S v an ö e Pet ander
i bassen, mens sangen nesten hviskes
fram.
»En Svane», — dunkle, symbolske
Ibsenlinjer — begynner på samme måten,
til-bakeholdt, nölende, men så bryter
lidenskapen fram med spontan voldsomhet,
som et triumferende skrik. Ordene lar oss
opleve i tankene at svanen begynner å
synge; men i musikken sker det så å si like
for örene på oss: Alt löftes plutselig opp i
en ny toneart med vidunderlig
klangvirkning, ennu en gang löftes det, bort til
fjerne jubelriker. — Sån kunne Grieg i sin
kunst ikke bare åpenbare sitt eget vesen,
men også kaste nytt lys innover det
dikter-lynnet han tolket. Han har sagt at hans
valg av tekster alltid hang sammen med hans
oplevelser. Hva ligger der da bakom
Vinjesangene? Ingen skulle vel ved förste
bekjentskap synes mer ulike enn Grieg og
Vinje, »Dölen»’s redaktör. Det var vel en
underlig skrue! Mest kom han med hån og
kaldflir, så han ble ille likt. Men rett som det
var kunne han sende ut noen dikter hvor
man ikke kjente mannen igjen: Den mest
utsökte poesi, formfullendt og siseleret;
en naturidyll i milde pastellfärger, men
gjennombevet av vemodig resignasjon, edel
og dyrekjöpt livsvisdom.
Den skjönneste av Griegs Vinjesanger
er vel »Våren». Grieg omarbeidet den for
strykeorkester, og i den formen kunne
den uhindret av landsmålsteksten gå over
hele verden. Ord og toner har helt
gjen-nomtrengt hverandre.
Men hvordan kunne Grieg, i sine beste
år som det heter, i tredveårsalderen, være
så fylt av smertelig vemod og dyp
resignasjon? Jo, det var et problem han tumlet
med og ikke kunne löse. Han var nå befriet
for de værste ökonomiske vanskeligheter,
kunne komponere når han ville, uten å
behöve slite sig ut med informasjon. Men
bare periodvis kom de skapende stunder
over ham, mellomtiden var en ufruktbar
ventetid som han fylte ut med konsert-
reiser. Han komponerte i »rykk», og så
kunne det være slutt for lang tid. Dette
var ham en ulidelig pine. Grieg-biografen
fremfor alle andre, komponisten David
Monrad Johansen,1 mener å ha löst gåten:
Av hele sin sjel traktet Grieg etter å skape
kunstmusikk av den norske folkemusikken.
Men da Norge ikke eiet noen tradisjon her,
ble opgaven ham overmektig. Det var ikke
mulig for en mann å skape det som må vokse
gjennom generasjoner. Og det var dette
som lammet hans skaperkraft, att han ikke
hadde noen teknikk å bygge på så han
kunne få utlösning for det veldige stoff
som presset på i ham.
Dette synspunktet er ikke lett å bevise.
Forholdet kan også bunne i en helt
individuell disposisjon hos Grieg — kanske slett
ikke sjelden hos ytterlig sensible og fysisk
sarte kunstnere. Men om Monrad Johansen
har rett, får man si at her iallfall ga Mor
Norge like meget som hun tok. For det
stoff som Grieg hadde å öse av, var
kunstnerisk rikt i höyeste grad. Ved isoleringen
i dalene hadde folkemusikken bevaret hele
sin originalitet og uttrykksfortettning, en
blanding av ynde og utemmet vildskap,
preget av en dristig, bisarr fantasi.
Grieg var for stor kunstner til å se det
nasjonale som krampagtig program. Det
var hans store kjærlighet, hans dypeste
inspirasjonskilde. Det viser tydelig nok
»Haugtussa»-sangene. Arne Garborg var
den typisk vestlandske blandingen av
rasjonalist og romantiker. Knivskarp
logiker og polemiker i tidens spörsmål; men
hans »Haugtussa» er et lyrisk mesterverk,
skapt av de mörkeste og lyseste minner
fra hans barndoms Jæren. Årtuseners
hedenske overtro får liv for ham når de
öde lynghaugene ligger under lav
regnhimmel i brun melankoli. Men i höye
godværsdager stråler landskapet i klarblå,
sölvglitrende prakt. Med den ömmeste
1 Hans praktfulle bok om Grieg (Gyldendal
1934) er et storverk i nordisk musikk-litteratur.
254
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
