Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Edvard Grieg. Av Signe Svanöe Petander
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Edvard Grieg
Grieg på v ei til sin arbeidshytte i Lofthus.
Efter maleri av Wilhelm Peters.
kjensle for sitt landsmål meislet Garborg
ut versene til en klangskjönnhet som fikk
Grieg til å utbryte: »Hvilken verden av
ufödt musikk!» Han var som i en rus av
be-geistring og skrev på kort tid de otte
sangene som er utgitt.
Han trenger ennu lenger inn i det
særnorske i »Den Bergtekne», bygget over gamle
stev, og de siste folkevisene og slåttene.
(Op. 66 og 72.) Det er her Grieg minner
mig om Kinck og Astrup. Farger, toner,
sagn og naturmystikk oplevet de med
ekstatisk henrykkelse alle tre, så det nesten
kan gå i ett for en hvem som var koloristen,
hvem musikeren og dikteren. De hörte
ikke til noen slags »kunstrettning». De
bare brukte de inntrykkene som hadde
etset sig inn i dem i barndommen, og det
formet sig til det som vist kalles romantikk,
men som blir oplevet virkelighet i en
vestnorsk sommerkvell, når den fuktige luften
dufter av björk og nyslått höy.
Ensom-heten og stillheten over fjellene er
grense-lös, selv om der alltid er dur av en foss noen
steds, og bekker som silrer ned mot sjöen.
Snöflekker i fjellet blir selvlysende i
skumringen, skyggene innover småskogen er
ubestemte, gåtefulle. Sagn og nutid fly ter
sammen.
Radikale unge musikere av idag, som
dyrker »Norskdomslinjen», nevner ikke Grieg
i tilbakeblikk over norsk musikk. De
störste mestre og klassikere i den samlede
norske tonekunst er for dem de geniale
felespillerne, först og fremst »Myllarguten».
Norskdomslinjen er rett som et spyd
Ingen kruseduller her, takk. Grieg dyrket
fremmede guder, og samtidig snyltet han
på folkemusikken. Resultatet ble en bastard.
Overfor så kraftige meninger er det også
tillatt å reagere kraftig. Grieg skapte
kunst. Rett og slett, uten adjektiver. Hvor
mange prosent nasjonal? De spurte ikke
etter det, de hundretusener som hyldet
ham på konsertreisene i Europa. De visste
ikke stort om nasjonale problemer i ultima
Thule, men ble fullstendig betatt av denne
lille mannen med den særpregete
individualitet, og bud fra et egenartet land og
folk.
Den som vil, kan jo dissekere Griegs
musikk, skille ut »det norske» til den ene
siden, »det Griegske» til den ånnen. Til
det förste hörer kvintene, forstörret kvart,
lav ledetone og bruk av kirketonearter,
sve-ven mellom dur og moll, utpreget melodisk
vesen, sikker karakteristikk og brå
overganger. (De senere ting er også individuelle
255
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
