Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Nationalteatret i sesongen 1939—1940. Av Kristian Elster
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Nationalteatret i sesongen 1939 —1940
mester Solness. Hans virkelighet er
gjennem-flammet av ekstasens ild, den skjenker ham
den ophisselse som løfter mennesket utover
sig selv. Som ingen ånnen eier han evnen til
å kunne stige fra virkeligheten til mystikken
og derved utløse symbolet. Oddvar viser oss
Solness mitt i sin virkelighets skjebne —
Solness er en betydelig mann, hård, men
ikke sterk, redd ungdommen som skal
komme og ta førermakten fra ham, og i
kampen er han ikke nøie med midlerne. Den
tyske skuespiller Eugen Klöpfer la sterk vekt
på at Solness kommer nedenfra, han föler
sig socialt usikker og det gav ham en feig
brutalitet i kampen som gav god virkning.
Oddvar har også streif av usikkerhet, men
vendt innad. Efter som spillet utviklet sig,
åpenbaret det med stadig stigende styrke at
det er en ånnen verden i Solness sind —- en
verden av angst for å ha forspillt livet — og
nå kommer ungdommen og krever ham for
livets gåve — hvordan har han forvaltet den ?
Oddvar gav et selsomt inntrykk av et sind
som var undergravet, av fantasi som var
blitt dagdrømmes lek i luftslotte.
Töre Segelckes Hilde er strålende
virkelighet, det er frisk og livssterk ungdom; spillet
eier ikke mystikk eller symbolikk. Denne
Hilde er i utpreget grad en norsk ung pike,
det anstrøk av Tyrol hun har i stykket, var
helt borte. Hun er i al sin livskraft litt mere
almindelig ung pike enn rollen egentlig
er •—- synes man stundom —-, da får Töre
Segelckes stemme en eggende klang — et
horn som kaller i den klare sommerlignende
septemberluft som er skuespillets. En mann
tror sig i sin fulle styrke og følger hornet,
blir svak og svimmel, faller og dør.
Ved neste jubilæumsforestilling, opførelsen
av Paul Lange og Tora Parsberg hadde
be-givenheterne allerede lært oss å lytte på en
ny og vaktsom måte. Og dikterens ord nådde
oss med en forunderlig makt — det er et
drama om kjærlighet og politikk, om godhet
som jages fordi den er svak og nærtagende —
slik den blir martyr og ikke fører.
Skuespillet spiller i vår hjemlige politiske verden
slik den artet sig i årene omkring 1890
—-en barsk og rå ulvetid — efter våre forhold!
Men så norsk skuespillet er, eier det hvad en
kunde kalle en almengyldig sjel — og det var
den som i stundens alvor reiste sig og
anklaget verden fordi den forfulgte den gode
og uten samvittighet slog den svake till
jorden.
Ada Kram i Bygmester Solness.
Agnes Mowinckel hadde i sceneledelsen
lagt hovedvekten på første og siste akt,
kjærlighetsscenene; men hun lot kulden og
villskapen i den politiske verden trenge inn
til deres lykke som ulvehyl, og skyggen av
den gamle minnisteren som skal feldes eller
skånes spøker i deres kjærlighet. Selve den
store politiske selskapsscenen var kraftig
arrangert »stor» teaterakt, men uten den
uhygge og kulde som dreper. I denne akten
var også Ingolf Schanche som Paul Lange
likesom uvirkelig, politikk faller ham ikke
naturlig, ordene virker upersonlige, og aldri
har Norge hat en så elegant og fornem
min-nister — i et bondesamfund som vårt må
han vekke mistro. Men i alle de scenene hvor
Schanche kan slippe politikkeren og spille
på mennesket Paul Lange — som
politikkeren er en del av — gir han en fin og
ånd-full fremstilling av en mann som er merket
»forgjeves», selv i lykkens korte stund er han
en ferdig mann. Han spillet den første store
kjærlighetsscenen med en sky inderlighet som
var av den fineste virkning. Samspillet mel-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
