Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Nationalteatret i sesongen 1939—1940. Av Kristian Elster
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Krist i a n
Elster
Gerd, Egede -Nissen so m Tora
Parsberg.
lem ham, svak, vigende, gjemmende sitt
egentlige jeg, og Gerd Egede Nissen som
Tora, sterk, åpen, sandferdig og klar, hadde
en rikdom og en sinnets varme som gav
forestillingen en sjelden levende glans. Denne Tora
er meget forelsket, higende forelsket, og hun
elsker alt det i ham som er svakt og fint —
som hun vil styrke med sin kraft og verne
med sin ømhet. Gerd Egede Nissen spiller
først og fremst på det sterkt erotiske i Toras
sind som har måttet vente så lenge, og som
gjør henne seende — og blind da hun tror
hun har seiret. Gerd Egede Nissen har for sin
strålende fremstilling av rollen fått
kritikker-prisen for inneværende sesong.
Så var da jubilæumsforestillingene spillet
tilende og teatret skulde gå over til årets
vanlige repertoire. Tidens hendelser krevet
det aktuelle drama som kunde styrke våre
sind og gi dem holdning. Og samtidig trengte
publikum det lette og muntre skuespil som
for en kort stund gav glemsel og befrielse.
Nationalteatrets første valg var i og for sig
et lykkelig grep — og førte stemningen og
oplevelsen fra Paul Lange videre. Det var
Maxwell Andersons Winterset — »Mot vår»
het det her — et sørgespil om sandhetens og
retferdighetens hjemløshet på denne vår
jord og om kjærlighet som tilgir og forsoner.
På Nationalteatret fallt forestillingen og
efterlot et intrykk av forvirring og
usikker-het. Gerda Ring som var betroet
isceneset-telsen, er en utmerket iscensetter av moderne
psykologiske skuespil og kan skape et levende
samspil og hjelpe hver enkelt optredende til
en sand og dypgående opfattning av rollen
og kan da nå frem til en fengslende
fremstilling bygget op med realistiske virkemidler.
Men her gjalt det fantasi og poesi og
billed-virkning — stykket spiller i en
lyrisk-gro-tesk verden hvor personerne er gangstere og
gatens løse fugle og fattige jøder, en verden
full av tragisk spenning som får en til å
tenke både på Hamlet og Romeo og Julie,
likesom et annet av hans fantasistykker,
High Tor, som er opført på »Det norske
Teatret», minnet i sin stemning om
Skjær-sommernatsdrøm og Stormen. Det er ikke her
tanke på efterligning, det er de store idéers
og konflikters evige vandring gjennem
diktningen, de er nådd Maxwell Anderson og han
har gjort dem til sine. Hvad man særlig
savnet i Nationalteatrets forestilling var
fantasiens dimensjoner og poesiens fylde.
Den unge talentfulle skuespiller Arne Bang
Hansen var ganske feilplasseret i rollen som
Mio, sønnen som skal hevne sin far og
gjen-reise retferdigheten. Han eier ikke noe av
rollens lyriske og romantiske flukt og gikk
ganske vill i rollens verden av blankvers.
Vibeke Falk er en nydelig og talentfull ung
skuespillerinne, men som den vesle jødepiken
Miriamne var spillet altfor spedt, ikke
ster-kere enn et pust. Alexey Zaitzows dekorasjoner
var meget virkningsfulle, men fremhevet
ved deres fantasifulle og dramatiske kraft
spillets svakheter.
Nationalteatrets neste nyhet Pär
Lagerkvists Seier i mørke blev også bare en halv
seier. Forestillingen var full av tidsstemning,
men denne gangen var det skuespillet som
sviktet når det gjalt å utløse denne
tidsstemning i handling og menneskeskildring.
412
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
