Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Nationalteatret i sesongen 1939—1940. Av Kristian Elster
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kristian Elster
så fullt av makt var Johanne Dybwads spil,
at det var som vår uro blev løftet over til
forestillingen og til den følelse av fellesskap
i skjebne som på engång befrier og smerter.
Fru Dybwads spil i første akt var så
fullt av ømhet, av inderlighet, av lykkelige
minner, ja hvor lyste ikke hennes ansikt da
hun vidnet sin kjærlighets makt, og hennes
stemme tindret av lykke — hele hennes sjel
var en velsignelse av den gode fred. I de
senere akter blir moréns rolle litt enstonende
forkynnende. Men et vidunder av kraft var
fru Dybwad også i disse akter, rollen blev
gitt med en sjelelig anspennelse uten like,
og hun opfyllte alle forventninger. For
generalprøvens snevre kress av publikum gjorde
hun forestillingen til en stor oplevelse. Og
beveget og greppet gikk man ut fra
generalprøven, full av forventning om hvordan
premieren neste kvell vilde arte sig.
Neste dag var byen besatt og
Nationalteatret fyllt av innkvarterte soldater.
Hennimot slutten av april begynnte teatrene
igjen å røre på sig — Nationalteatret senest
på grunn av forholdene — det åpnet igjen
med de tre første aktene av Peer Gynt med
Griegs underbare musikk. Det blev en selsom
og betagende oplevelse. I de timene
forestillingen varte, syntes landet og folket å rykke
oss nærmere, den hele forestillingen kom
under en ny himmel.
En oplevelse for livet var Johanne
Dybwads Aase, hun har spillet den fantasifullt
og gripende før; nå var det kommet noe
gåte-fullt til, en indre lysende kraft av selve
livets eventyr. Og slik hun gikk over i døden,
sluknet og allikevel skinnet, det er en
helligdom å ha oplevd.
Teatrets förste nye forestilling var igjen
en Ibsen-opførelse, Samfundets støtter, det er
god gammel folkekomedie og slik blev det
også spillet under Halfdan Christensens
stilsikre iscenesettelse — ført tilbake i tid
gjennem kostymene, i Rahe Rahenys hyggelige
stuedekorasjon og med et litet slør av
gammeldags tone over replikkene. Men allikevel
ikke noen riktig god forestilling. Den fallt fra
hverandre i to dele, i to generasjoner — i
alder og spillemåte. David Knudsen som
Bernick og Agnes Mowinckel som Lona
Hessel spillet gammeldags folkekomedie —
David Knudsen med solid rutine, men et
helt utvortes spil, og fru Mowinckel
langsomt og dvelende, men med mange fine trekk
og megen menneskelig varme. Spillet de to
imellem hadde god og kraftig virkning, hver
gang de to møttes alene på scenen, fikk
spillet varme og følelse. De virket ikke alene
ældre, men som hørende til en ånnen
teaterverden enn deres gjevnaldrende i
skuespillet —- Unni Torkildsens nydelige fru Bernick
med en blid forsakt sødme i sitt vesen, Ada
Krams stille og inderlige Martha og Olafr
Havrevolds svert amerikanske Johan
Tønnesen. Det var ganske underlig at ikke en
så vaktsom instruktør som Halfdan
Christensen så og stanset Kolbjørn Buøens
karikatur-messige fremstilling av adjunkt Rørlund —
syforeningen skal synes han er nydelig, like
frem lekker, og Dina — spillet med fint og
stille alvor av Kari Grøn — kan tenke på å
gifte sig med ham og synes han får henne til
»at se så meget smukt». Og så møter vi en
halvgammel ufyselig teolog og pedagog som
aldri vilde bli helten i en kvinneforening.
Opførelsen viste igjen hvor utløsende på
en tidsstemning en teaterforestilling kan
virke. Den ene replikk efter den ånnen fikk
dobbelbetydning og tok bifald for åpen scene.
Og sluttningsreplikken blev møtt med en
begeistring hvori det lå noe av et løfte:
»Sandhedens og frihedens ånd, — det er
samfundets støtter.»
416
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
