Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Berit. Av Cora Sandel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Cora Sandel
I høy grad kritisk, det er det samme
som nokkså farlig, har Berit regnet ut.
Kritisk har stillingen vært månge ganger.
Nå er det sannelig kritisk, sa de voksne,
når de hadde hørt på nyhetene. Men
krigen blev ved å holde sig på helt andre
kanter.
I klassen idag var det månge som sa:
Nå må kanskje faren min og faren din
og broren hennes og broren hans i krig.
Nå blir det kanskje krig i Norge likevel,
enda ingen trodde det. Men andre sa: Det
har faren min sagt hele tiden. Nå kan de
ha det så godt, de som ikke hørte på ham.
Berit for sin del sa ikke stort. Hun tenkte.
Hun hadde en ting mere enn de andre å
tenke på. Alle regnestykkene hennes blev
gale, men det sa frøken fikk ikke gjøre
noe idag.
Bestyreren sa: Nå skal vi rolig gå til
dagens arbeid barn, i tro på Norges
rett-ferdige sak, og på at gud er med os. Det
var da hele skolen var samlet, og han
fortalte at fremmede militærstyrker inatt
hadde listet sig inn i landet vårt, besatt
byer og flyplasser og dermed krenket
vår rett og vår neutralitet. Og da alle i
kor hadde sunget ja, vi elsker.
Men hvor var gud inatt? Han må jo
ha vært med dem som lurte sig inn på
hval-båter og andre sånne båter. Det kunde
gud latt være. Ingen har sett gud. Det
måtte mor innrømme også det, engång
Berit vilde ha ren beskj ed. Det kan godt
være han bare er noe, de voksne har
funnet på. Når de ikke vet, hvordan de
skal forklare en ting, tar de frem gud.
Da mor gråt så forferdelig fordi bestemor
holdt på å dø, ba Berit gud, at hun
måtte få leve. Men nei.
Mor ligger og ser i veggen. Nå snur hun
hodet og sier: Ja, Berit–-
Men bor vi ikke i Norge da mor? sier
Berit.
Visst bor vi i Norge–
Berit dingler med bena og tenker. Det
er meget, en kunde behøve ha greie på,
skal en finne en utvei. Nå som så ofte
ellers har de voksne sit sig imellem. En
må snuse eller gjette sig til det. Spør en,
svarer de kanskje: Du er for liten til å
skjønne det Berit. Da er en like nær.
Ialfall må en spørre svært fort. Og se
rett på dem.
Du mor, hvad er du i forslags tilstand?
Lille Berit — —
Jeg vet du er i noenslags tilstand. Det
er ikke noe å nekte for. Far sa det til
noen i telefonen så–
Sa far–?
Men du er da ikke sånn, at du ikke
kan gå?
Gå kan jeg Berit. Mor ser på Berit med
store, blanke øyne. Men mor gråter ikke.
Kan du gå så langt som fra der veien
slutter og fjellet tar fatt og opp på
Gall-høpiggen for eksempel?
Det var nå svært langt, sier mor
uvilkårlig.
Jaja, eller opp på andre topper da? I
Jotunheimen eller på Dovre. For der kan
de ikke lande. De kan bare lande der det
er langt og flatt.
De kommer på båter også Berit min–-
Men med os kan de jo ikke krige, hvis
ingen av os er hernede. Vi skulde gå
der-opp allesammen skjønner du mor, alle
mennesker i hele Norge. Og så kan de krige
ferdig med hverandre imens.
Mor svarer ikke straks. Hun må vel
tenke sig litt om. Da sier Berit: Jeg vil
ikke, far skal i krig. Ikke før er ordene
sagt, før hun ligger og stortuter med hodet
på mors dyne, hvordan det nå gikk til.
Det kom så fort, så fort, så Berit skjønner
ikke selv, hvordan det kom. Tårene
strømmer, hun må snufse og snufse.
Nei, ingen vil, han skal i krig, sier mor
sakte, hun klapper Berit over håret: Men
ikke gråt du Berit–
Jeg vil ikke du skal være i noen tilstand
heller, roper Berit, og al formiddagens til-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
