Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Berit. Av Cora Sandel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Berit
baketrengte beklemmelse går over alle
bredder for henne: Jeg vil ikke det skal
være på denne måten med kanskje krig
og du i en tilstand og at ingen bryr sig
om det som er pent lenger. Jeg vil det
skal være sånn som det har vært bestandig.
Berit snufser.
Jeg vil ikke opp på Dovre heller. Jeg vil
ikke bort fra hjemmet mit. Jeg vil ikke
noe av alt det som er idag. De har ikke
noe med å komme hit. Det er vårt land
så — —
Vi trodde det, sier mor.
Jeg vil ikke vi bare skal ha trodd det,
roper Berit høyt: Da er det jo sånn da, at
vi bare har trodd det. Hvis vi tror, at vi
bare har trodd det.
Det er sant det Berit. Nå var mor dum.
Jeg syns voksne ofte er dumme jeg–
Der er far! sier mor.
Og sannelig, der er far. Han tar omkring
Berit og såmeget, han kan få fatt i av
mor, han rundkysser dem over hele
ansiktet. Fikk en bil straks jeg hadde snakket
med dig, sier han: De voksne er dumme
Berit, men ikke gråt da du.
Langt borte tordner det igjen.
Vinden bærer på, sier far: Men de andres
fly har vært siktet. De er på vei innover.
Vi da? sier mor: Jeg vil vite det som det
er.
Vi? Ja–
Mobilisering da altså?
Vi kan ikke finne os i det. Det er bare
et å gjøre. Det får vi gjøre så godt vi kan
til de andre kommer for alvor. Du skulde
sett Karl-Johan. Gata svart av folk, to
kompanier med maskingeværer og
håndgranater på rekvirerte norske biler i full
fart oppover. Det hadde de fått truet sig
til på en eller ånnen kant. Akershus besatt,
posten, telegrafen, Norges bank. Hyggelig.
Men pengene fikk regjeringen med sig lell.
Tenker jeg sender dig og Berit oppover
etsteds jeg, fortest mulig, med bil. Ikke
over Oslo, den veien er stengt. Slutt å
gråte da Berit. Det blir nokk bra igjen
skjønner du. Snart skal mor og jeg
fortelle dig noe rart, noe ordentlig moro.
Og mener jeg ikke du har funnet blåveis
da?
Det hadde jeg alt imorges det. Berit
slutter å snufse, for det er da som det
lysnet litt: Si det rare nå da far.
Ikke riktig enda Berit. Men snart.
Berit tørker sig i ansiktet. Hun har fått
igjen sit faste uttrykk av snild, flink
småpike, da hun erklærer: Jeg syns vi skal
være her jeg, i hjemmet vårt, og låte som
de er luft. Det gjør vi på skolen, når noen
kommer og bryr sig. Da må de bare slutte,
da nytter det ikke for dem. Bli behandlet
som luft er det vemmeligste som fins. Jeg
syns far skal bli her også jeg, og låte som
de er luft, hvis de kommer.
Det tror jeg blir det beste, sier Berit.
159
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
