Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Kristian Elster. I anledning av 100års minnet om den norske dikter. Av L. Aas
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
L. Aas
in.
Kristian Elster hadde ikke lett for å finne
frem til sin egentlige opgave hverken i livet
eller i diktningen. Han utgikk fra en norsk
embedsmannsslekt med sikker dannelse og
tradisjoner. Musikken synes dog å ha spillet
en større rolle i sorenskriverfamilien enn
diktningen, og utpregede litterære
forutset-ninger hadde Elster neppe fra sitt hjem. Det
var først meningen at han skulde bli offiser,
men nærsynthet stillet sig i veien. Planen var
da å ta artium for senere å studere. Dette
blev det heller ikke noe av, og en tid synes
Elster å ha famlet uten å komme til klarhet
over hvor han virkelig hørte hjemme. En
uklar, gjærende skjønnhetslengsel drev ham
inn i en ivrig, men sikkert spredt lesning av
norsk og dansk, tysk og vistnok også engelsk
litteratur.
To strømninger satte særlig sitt preg på
tiden — skandinavismen og den
nasjonal-romantiske bevegelse med dens
norskhets-iver, inspirert av vår folkediktnings skatter
av viser og eventyr, Snorres kongesagaer og
P. A. Munchs historiske forskergjerning.
Årene omkring 1860 gav oss Bjørnsons
bondefortellinger og hele rekken av vårt
nasjonal-historiske dramas ver ker, fra
Bjørnsons »Mellem Slagene» til Ibsens
»Kongsem-nerne» (1863). I nøie sammenheng med våre
to store dramatiske dikteres kunst og
teaterinitiativ blomstret der op en
nasjonalscene-kunst som i sjelden grad vakte ungdommens
interesse.
Jeg kan ikke se at skandinavismen har
spillet noen ingripende rolle i Eisters
utvikling. Den nærmet sig også sin lite ærefulle
grav under Danmark-krisens tragedie i 1864.
Heller ikke kan det sies at de for samtiden
så viktige impulser fra Grundtvig og hans
retning har satt virkelig betydningsfulle spor
i hans sinn. Men desto sterkere blev Elster
grepet av vårt historiske drama og den
na-sjonale teaterbevegelse. Allerede som igårig
sendte han et skuespill, inspirert av den
islandske ættesaga, til Det Norske teater i
Møllergaten, og meldte sig også som debutant
til Kristiania teater. Stykket tok han tilbake,
og hans debut på scenen blev det ikke noe
av. I sitt Elster-essay i »Nordiske Kunstnere»
(1895) antyder Hjalmar Christensen at
påvirkning hjemmefra kan ha spillet inn, men
jeg tror at tvilen på hans egen skuespillerevne
her har vært avgjørende. Vanskeligere synes
2
det å ha vært å opgi tanken på dramatisk
forfatterskap, og i de følgende år vet vi at
han bl. a. skrev Eystein Meyla, opført ved en
benefice for Laura Gundersen i august 1863.
Valget av emne kan synes besynderlig, det
er vanskelig å forbinde Eystein Meylas bleke
skikkelse med noen »helterolle» i et skuespill.
Han »var stor og sterk i drømmen, liten og
vek i handlingen». Det som interesserte Elster
var heller ikke Eysteins dunkle innsats i de
norske borgerkriger, men tvilen på egen
evne i birkebeiner-høvdingens sinn,
spørs-målet om han virkelig hadde en konges gåve.
En sammenligning med Ibsens
»Kongsemner-ne», fra samme tid, viser best hvor kraftløs
og uferdig Elster var som dramatiker. Ibsen
skrev da også en ganske flengende
anmeldelse av stykket i »Illustreret Nyhedsblad».
Elster hadde altså forgjeves beilet til Thalias
gunst, men dermed ophørte ikke teatret å
spille inn i hans liv og utvikling. Tvertimot
vedlikeholdt han gjennem et varmt
ung-domsvennskap med skuespilleren Sigvard
Gundersen, flittige teaterbesøk og sin
virk-somhet som kritiker forbindelsen med drama
og scene i Norge. Som kritiker har han hatt
betydning, men i novellen og romanen var det
at han fant sin virkelige form.
IV.
Tidens novelle stod i høi grad under
Bjørnsons innflydelse. I 1857 var »Synnøve
Solbakken» utkommet, og siden fulgte de
andre bondefortellingene. Den lykke disse
gjorde, fristet saktens efterlignere med svært
liten rede på bondelivet. Ogsa Kristian Elster
blev påvirket av Bjørnson både i stil og
for-tellemåte, men han hadde dog sett adskillig
av bondemiljøet hjemme i Sunnfjord, og selv
om hans erfaringer ikke stakk synderlig dypt,
lot han sig ikke inspirere av
nasjonalroman-tikkens glansbilled-lyse fremstilling. Man
merker tilløp til en mørkere virkelighet.
Elster debuterte i 1865 med nogen mindre
noveller i »Illustreret Nyhedsblad» og »Norsk
Folkeblad». De kretser om nasjonale og
religiøse spørsmål. Ingen av dem er særlig
virkningsfulle. I 1867 reiste så Elster til
Tyskland for å utdanne sig til forstmann.
Han kom tilbake året efter og var hjemme i
Førde til 1869. Det er tydelig at disse årene
har modnet ham. De fortellinger han skriver
i denne tid — Trodals-Rakel, Kjeld Horge og
frem for alt En Korsgang står langt over hans
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
