Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Kristian Elster. I anledning av 100års minnet om den norske dikter. Av L. Aas
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kristian Elster
tidligere. I »Kjeld Horge» forteller Elster om
en bonde som går hjemme på sin gård og
drømmer om storverk. Han blir
stortings-mann, men røber sin fullstendige vanmakt
da han første gang skal tale sin sak. Noen
politisk fremtid har han ikke efter dette, men
på gården i den vakre hjembygden han reiste
fra, venter de virkelige opgaver på ham.
Det er blitt antydet, og kanskje med rette,
at det ligger et drag av selverkjennelse i
denne fortelling. Også den unge Elster var
reist hjemmefra med store fremtidsplaner,
også han hadde grunn til å betrakte resultatet
av hvad han hittil hadde opnådd som lite
svarende til forventningene.
Men nu følte han sig på vei hjemover, til
sitt rette felt i litteraturen. Et vakkert bevis
på hvor enkelt, alvorlig og sterkt Elster kan
virke, har vi i »En Korsgang», en gripende
fortelling om en mor som må gå den tunge
vei til presten for å melde sin egen sønn
for mord. Der oppe i den ensomme fjelldalen
hvor dvergbj erken vokser forkrøblet, og
tungsinnet ruger over de brune vidder, finner
han de samme menneskelige konflikter som
ute i den store verden.
Henimot slutten av 1869 reiste Elster
til-bake til hovedstaden, hvor han blev
med-arbeider i »Norsk Folkeblad» og
teaterkritiker i »Aftenbladet» til 1871. Han var en
varm beundrer av Laura Gundersens kunst
og har skrevet om enkelte av hennes
hovedroller disse år med fin kritisk tolkning.
Mest kjent i teaterhistorien er dog Eisters
anmeldelse av Ibsens »De Unges Forbund»
og hans inniegg i den polemikk som
skuespillet fremkalte i den norske presse. For
»Aftenbladet» skrev han også litterære
artikler og oversettelser av Reuter, Spielhagen
og Turgeniev. Spielhagen og tidens tyske
litteratur synes å ha interessert ham mer
enn den franske roman omkring 1870. Den i
franske bøker dengang så almindelige
opfatning av kjærligheten tiltalte ham ikke, og
det franske »fornuftsekteskap», behandlingen
av elskeren, trekantforholdene, den
uundgåelige »frie kjærlighet» bød hans nordiske
idealisme imot. Sterkt og varig kom bare
Turgeniev til å gripe ham. Hos denne store
dikter fant han den fine, inderlige
stemnings-bevegede kunst som var beslektet med hans
egen higen. I Norge er det vel uten tvil
Kristian Elster som har æren av å ha
inn-ført Turgeniev. Den finske litteraturforsker
Karl Tiander omtaler dennes betydning for
Elster temmelig utførlig. Han fremhever
Eisters oversettelser av »Helene» og »Rudin»
i »Aftenbladet» og mener med rette at dette
arbeide betyr en utvikling bort fra Bjørnson
og henimot Turgeniev-inflytelsen i Eisters
forfatterskap. Tiander gjenfinner Helene- og
Rudintypen i flere av hans verker, og gjentar
også Brandes’s opfatning av motiv-lån fra
»En adelig rede» i Eisters »Farlige Folk».
V.
Våren 1873 opholdt Kristian Elster sig
noen måneder i Kjøbenhavn. Her kom han
sammen med kretsen om »For Idé og
Virke-lighet» — tidsskriftet som offentliggjorde
flere artikler av ham disse år. Her hørte han
også Georg Brandes’s famøse forelesninger,
som sikkert gjorde inntrykk på hans
mottage-lige sinn. Men ennu er det jo for tidlig å tale
om noen tilslutning til »gjennembruddets
menn».
Efter hjemkomsten blev han forstassistent
i Trøndelagen med bosted i Trondhjem. I
1874 giftet han sig med Sanna Fasting,
datter av sognepresten hjemme i Førde. Han
fikk nu sitt eget hjem og efter
omstendighe-tene bra arbeidsforhold. Hans gjerning som
forstmann med friluftsliv og anledning til
streiftog i skog og mark passet utvilsomt godt
for en varm natur-elsker. Man har sikkert
overdrevet virkningen av »de små kår» og
Eisters formentlige skuffelse over manglende
kontakt med en større verden. Den stemning
av vemod og utilfredsstillet higen som
karakteriserer flere av Eisters bøker, er neppe
skapt av de ytre vilkår. Sikkert er det at de
syv Trondhjemsårene gav Elster god
anledning til å skrive. Og selv om Brandes’s råd til
ham, Nulla dies sine linea, efter Zolas
be-kjente valgspråk, neppe bokstavelig blev
fulgt, fikk han dog utgitt sine beste skrifter
i denne tid. Samtidig fortsatte han sitt arbeide
som kritiker og anmelder, nu vesentlig i
Trondhjemspressen (»Dagsposten»). I den
gamle stiftstad er hans navn også knyttet
til en skogpark (»Elster-parken»).
VI.
Kristian Eisters første roman Tora Trondal
utkom i 1879, men er skrevet lenge før, som
det også fremgår av forfatterens brev til
Georg Brandes (optatt i G. B. brevveksling
med de norske diktere, utgitt av norsk
Gyldendal i 1939). Brandes syntes å »kunne
spore dette» og ønsket at Elster måtte frem-
17—Ord och Bild, so:e årg.
25 7
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
