Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Kunstnere som døden overrumplet. Av Pola Gauguin
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kunstnere som døden overrumplet
mer til Kristiania at han riktig våkner til
liv. Familien flyttet inn på Nordre Skøien.
Den gamle storgården, hvor en
århundre-gammel allé førte op til den fornemme
hovedbygningen med stilrene interiører, lå
høit oppe, like ved bygrensen med vid
utsikt over Kristiania. Forstedene med
små-bygg og arbeiderboliger åt sig utover mot
de gamle ættegårdene, som lå rundt byen.
Uten jordvei eller gjerder lå småhusene
utover i klynger på fjellknattene, små, litt
trykkete og forsagte ved naboskapet med
herregården deroppe. Det var her at Per
Smith-Kielland våknet til bevissthet og
hans geni begyndte å utfolle sig. Det var
som alle motsetningene i ham selv her blev
virkeliggjort i det livet som rørte sig rundt
den gamle gården. Tross fornemheten kunde
den ikke skjule forfallet og hindre en ny
tid i å trenge inn på sine enemerker. John
Gabriel Borkmann gikk på annensalen i
det gamle huset, og skremte Per. Han
begynte å elske de små byggene rundtom.
De representerte en ny tid for ham. Den
slanke vakre og rasepregede unge gutten
fant sine venner der. Det fantes i de små
stuene en skjønhet og karakter, som brøt
ektere og følsommere frem gjennem rot og
vildniss, enn den han hadde sett stanse
uredd foran det slepne speilet med den
ekte forgyldte rammen. Og den samme
skjønhet og karakter så han bryte frem i
det uryddige forstadsmiljøet. — Se på
vårsmilet, hvor vakkert det er i all den
grå armoden, og kaster lys over den
fast-spikrede benken i solveggen! Og plantet
med nennsomme hender i fjellsprekkens
karrige jord, en liten kastanje med tre
sprikende grener og brune, blanke og
sprekkeferdige knopper.
Å gå sig bort her det var livet! Eller
også fantegå dager i trekk. Opp kutråkkene
gjennem vilde heier. Inn til ensomheten
med dyrelåt i stillheten, hvor det var
hvile i å gå sig trett og legge sig til i en
utløe for natten og puste sammen med dyr.
Per Smith-Kiel land. S elvp ort r ett.
I fire sterke år fra 1914 til 1918 realiserer
Per Smith-Kielland sig selv og
dagdrømmen sin. Et vårbrudd kan en kalle det.
For det er sin egen slyngelalder, og en ny
tids slyngelalder han skildrer. Uten sterke
farver. Mest svart og hvitt, brunt, grønt
og grått. Men det er noe hektisk, blendende
og bristeferdig i denne grå akkorden. Det
er skjebnemotivet i en klangharmoni av
dur og moll, av hvitt og svart.
Så fort og heftig var overgangen fra gutt
til mann, fra famlende forsøk til moden
uttrykksform og fra tvil til lidenskapelig
overbevisning, at nervene hos Per
Smith-Kielland blev så spent at han blev et
hjelpeløst bytte da sykdommen snek sig
inn på ham. I tre år, borte fra alle
realiteter, levde han nå i en fantasiens verden,
hvor følelser og stemninger uhemmet foldet
sig ut. Nå i farverike og glødende
harmonier, som gir uttrykk for en ung manns
siste og lidenskapelige favntak med livet.
Mens de tre unge menn allerede har fått
reist sin bauta i norsk kunsts historie, er
29I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
