Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Litt om norsk litteratur i de siste årene. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Alf K ar bit z
ydmyke. Slik kommer det noe visjonært over
»Fra en blind manns levnet».
Også en kvinne er blandt de nye lyrikere.
Inger Hagerup har utgitt en liten
diktsamling, »Jeg gikk meg vill i skogene —». Det er
nokså beske dikt, mest om desillusjon, og de
har den prosaslengen og den kjølige koloritt
som var så høist moderne for noen år siden.
En merker et våkent, klokt og følsomt sinn,
og det er en moderne kvinnetype, den som
tør se tingene inn i øinene og tenke tanken ut.
Først et dikt om bundethet:
Jeg er det dikt som ingen skrev.
Jeg er det alltid brente brev.
Jeg er . . .
en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.
Yekk meg! Forløs meg! Loft meg opp
av jord og berg, av ànd og kropp!
Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.
Så følger »Ættens sang», diktet om slekten
som sliter for det daglige brød, navnløs og
ydmyk, om kvinnene som gråner uten klager
— og om ilden hos »den som blir sin egen
stammes kjetter» og synger ut sin tross og
klage.
Også titeldiktet »Jeg gikk meg vill i
skogene»:
Jeg rømte fra min elskede,
jeg sa mitt hus farvel,
jeg vandret landeveiene
alene med meg selv.
Jeg gikk meg vill i skogene,
og nu er det blitt kveld.
Og langs de bleke stiene
er mange bål brent ned.
Her hastet andre videre,
her hastet de avsted
mot fjellene, mot stjernene,
mot glemsel og mot fred.
Jeg gikk meg vill i skogene
og natten stunder til.
Nu vil jeg tende opp igjen
en annens gamle ild
og siden folge sporene
hvor også han for vill.
Dette er et av de diktene hvor den kjølige
tonen er sloppet, og ordene synger. En spør
hvorfor Inger Hagerup ikke meget oftere har
funnet frem til symbolet og sangen, men
svaret ligger i diktene selv. Hun har nådd sin
trossige frigjøring i de versene hvor hun taler,
fylt av øieblikket, av alle stridende
stemninger. Men når sangen lister sig inn i stem-
men, så er det i vemod, likesom i tusmørke.
Og det er som å gi fra sig noe av trossen mot
sig selv og livet. Det kan hun bare en enkelt
gang, og da litt blekt og skjelvende. Ellers
går hun rak frem, klar og klok, uten illusjoner,
men med uslukket ild. Ikke stor diktning,
men ekte, oplevd, en levende stemme.
Det er kommet mange andre diktsamlinger
i de siste årene, noen artistiske, noen med
pene vers, noen naive. Enkelte lyrikere har
gjentatt sig selv, enkelte har vært svakere enn
før. Her er tatt ut tre som har friskheten over
sig.
IV.
I 1939 kom tredje og siste bind av Rolv
Thesens verk om Arne Garborg. Dette
fremragende verk er tidligere omtalt i Ord
och Bild.
Om Aasmund Vinje kom det i 1940 en bok
av Arne BergsgArd. Det er et meget grundig
og pålitelig arbeid, og forfatteren er fylt av
sitt stoff så fremstillingen blir »mettet», på
én gang rik, saklig og levende. Formen er
sterkt personlig, og forfatterens refleksjoner
og kommentarer følger hele tiden med. På
ett punkt vil nok de fleste si at Bergsgård er
noe ensidig, det er i sprog-spørsmålet. Men
han er det ikke i sitt syn på Vinje, han gjør
sitt ytterste for å gi et klart og riktig billede
av ham.
I 1941 kom den første store
sammenhengen-de studie over Hans E. Kinck av Dina Lea.
»Grunnmotiver i hans diktning» er
undertitelen. Forfatterinnen har lest Kinck med
stor kjærlighet og har derfor skjønt ham bedre
enn mange lærde menn, som ikke eide slike
følelser. Når hun setter sig den opgave å
ut-rede grunnmotivene i hans diktning, er det
avgjort den riktige måten å tolke ham på.
Det er en viss likhet mellem Kinck og Søren
Kierkegaard. Begge oplevde lite i den ytre
verden, og begge kretset om noen enkelte
inntrykk og hendelser. Søren Kierkegaard
skrev sine dype parafraser over en hevet
forlovelse, og alt som Kinck har skrevet er
parafraser over noe han selv har følt. Det finnes
svære planter som vokser op av bittesmå frø.
Slik er det med hans verker. Det han har
oplevd, vrenger han kanskje om i ironi, som »Et
ungdomsportrait av Søren Kierkegaard», eller
han gjemmer det bak »Agilulfs» vise maske.
En kan også dikte på savn. Når Kinck blir
krass i sin naturalisme, er det hans måte å
470
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
